Peter Gabriels første fire soloalbum kom i løpet av en hektisk femårsperiode fra 1977. Det står i sterk kontrast til at han siden tusenårsskiftet kun har gitt ut to album med nytt materiale. Torsdag 13. februar fyller briten 75 år.
Da jeg for noen år siden jobbet med boka Kalvøyafestivalen – en musikalsk tidsreise var det gjerne fire konserter svært mange trakk fram som høydepunkter. Det var Frank Zappa, U2 og Neil Young. Samt Peter Gabriel i 1987. Og siden jeg selv var til stede på samtlige fire (og mange flere) er det vanskelig å opponere. Peter Gabriels lyd- og lysshow var noe man bare får oppleve en sjelden gang. Suverent!
Det syntes jeg nesten også da jeg så ham live første gang, sammen med Genesis i Ekeberghallen 1975. Det var hans siste turné med bandet før de skilte lag, og kronen på verket var den kraftige «eksplosjonen» som fikk sette punktum for det ekstravagante og kostymerike sceneshowet. Råtøft! Tenkte jeg, før jeg i ettertid fikk vite at den voldsomme avslutningen ikke var planlagt. Det var «bare» en forsterker som tok kvelden med et smell.
De to episodene kom med tolv års mellomrom og representerer to ulike perioder i Gabriels karriere. Til felles har de likevel at det viser en artist som aldri har vært redd for å gå sine egne veier – og som oftest har funnet noe fruktbart langs veien.
Genesis
En vandring som startet med Genesis på slutten av 1960-tallet, og som med album som «Trespass», «Nursery Cryme» og «Foxtrot» tidlig på 1970-tallet etablerte bandet som et av de viktigste og fremste britiske proggbandene. Riktignok uten den helt store kommersielle suksessen, før de i 1973 ga ut albumet «Selling England By the Pound». Den nådde tredjeplassen på de britiske albumlistene og banet året etter også veien for det storslåtte dobbeltalbumet «The Lamb Lies Down on Broadway».
Konseptalbumet om den puertoricanske unggutten Raul i New York har i ettertid fått klassikerstatus, men fikk en nokså trang fødsel da den kom. Kritikerne kranglet om hvorvidt plata virkelig var bra eller bare overdrevent ambisiøs, og platekjøperne stilte seg også litt avventende. «The Lamb Lies Down On Broadway» ble faktisk det første Genesis-albumet som ikke solgte mer enn forgjengeren.
Alt dette bidro til å øke spenningen bak kulissene. For allerede under innspillingen hadde gnisninger oppstått, da Peter Gabriel insisterte på å skrive samtlige tekster, samtidig som han tok pause fra arbeidet for å være hjemme hos familien. Det forsinket prosessen og forsuret samarbeidet, så da Peter Gabriel etter den suksessartede Broadway-turneen fortalte at han skulle forlate Genesis og i stedet satse solo kom det ikke som noen større overraskelse, i hvert fall ikke for innsiderne.
Flott solostart
Som de fleste sikkert kjenner til ble Genesis et megaband etter at Gabriel hadde sluttet og trommis Phil Collins la vekk stikkene og i stedet overtok vokalen. Men det gikk bra også med Peter Gabriel, og de fleste vil nok være enig i at han lagde mer spennende musikk enn hva hans gamle kompiser gjorde i Genesis.
Singelhiten «Solisbury Hill» lyste opp 1977, mens debutalbumet «Peter Gabriel» både ble en artistisk og kommersiell suksess. Kanskje ble oppfølgeren året etter en liten nedtur, men da tredjealbumet kom i 1980 satt alt riktig. Med stjerneprodusenten Steve Lillywhite bak spakene fikk albumet en gromlyd som nærmest ble referanse for det tidlige 80-tall, samtidig som den sterke singelen «Games Without Frontiers» ble en stor hit som bidro til at albumet inntok førsteplass på de britiske listene.
På topp
Albumet som han toppet listene med het for øvrig «Peter Gabriel», i likhet med hans to foregående album. Og for den saks skyld også hans fjerde album som kom i 1982. Det var først med femtealbumet «So» i 1986 at Peter Gabriel fant tiden moden til å gi sitt album en annen tittel enn sitt eget navn.
Og greit var kanskje det, for med den dansevennlige monsterhiten «Sledgehammer» og den følsomme «Don’t Give Up» (i duett med Kate Bush) i spissen ble «So» ikke bare en gedigen artistisk suksess. Det ble også et av de største albumene i 1986, med et salg på rundt sju millioner. Timingen var derfor helt riktig da Kalvøya-festivalen klarte å skrive kontrakt med Peter Gabriel til 1987.
Nedtur
Det ble en legendarisk konsert, men da Peter Gabriel kom tilbake til Kalvøya i 1994 var situasjonen en helt annen. Han hadde brukt seks år mellom «So» og etterfølgende «Us», og selv om også «Us» ble en millionselger framsto den som en blek skygge av ‹So».
Og i en musikkverden hvor trender kan skifte nærmest over natta, var Peter Gabriel nå helt ute. Ingen viste interesse for ham, og da Kalvøya-konserten i tillegg kolliderte med fotball-VM 1994 og måtte kjempe mot striregn på selve dagen, så ble konserten en publikumsmessig katastrofe. Det store underskuddet konserten genererte tok i praksis knekken på Kalvøya-festivalen, selv om de klarte å holde ut i ytterligere tre år.
For Peter Gabriel var Kalvøya-konserten isolert sett neppe så viktig, men faktum er uansett at han på 1990-tallet ble en litt falmet stjerne som dessuten virket mer opptatt av andre ting enn å lage nye plater. Etter «Us» i 1992 skulle det gå hele ti år til neste album «Up» i 2002 – og siden har han altså kun gitt ut et soloalbum med nytt materiale, «I/O». Det kom i 2023.
Engasjert aktivist
Til gjengjeld har han gjort mye annet i årenes løp. Allerede i 1980 bygget han sitt state-of-the-art-studio Real World Studio i Bath, og samme år var han med på å starte musikkfestivalen Womad, med fokus på det man den gangen omtalte som verdensmusikk.
Noen år seinere, som en slags forlengelse av arbeidet med Real World Studio, startet han i tillegg plateselskapet Real World Records, der han ga oppmerksomhet til artister fra ulike kanter av verden. Og en av dem Gabriel tok under sine vinger var Mari Boine, som i 1990 fikk gitt ut sitt album «Gula Gula» internasjonalt på Peter Gabriels selskap.
Foruten det musikalske og kulturelle engasjementet for stemmer utenfor den angloamerikanske hovedveien, har Peter Gabriel i over fire tiår i tillegg markert seg som en viktig støttespiller for Amnesty og menneskerettighetsaktivist. Et engasjement som for øvrig ble hørbart så tidlig som på tredjealbumet i 1980, da han i singelkuttet «Biko» hyllet den svarte anti-apartheid-aktivisten Steve Biko som døde i politiets varetekt i 1977.
Sammen med «Free Nelson Mandela» av The Special A.K.A. framsto «Biko» I mange år som den fremste anti-apartheid-sangen på rockearenaen, og i mange år avsluttet Peter Gabriel sine konserter med «Biko», der allsangen gjerne fylte lufta med Biko-refrenget lenge etter at Gabriel hadde forlatt scenen.
Rolige tiår
Selv om Peter Gabriel kun har gitt ut to album med nytt materiale siden millennium, hører det med til historien at han midt mellom albumene «Up» i 2002 og «I/O» i 2023 tross alt har gitt ut to andre album. På det ene, «Scratch My Back» fra 2010, covrer han tolv ulike artister på tolv låter. Mens han på det andre, «New Blood» fra 2011, har gjort nyinnspillinger av egne låter i nye orkesterarrangement. Og litt ekstra morsomt er det jo at han til nyinnspillingen av «Don’t Give Up» lot Ane Brun erstatte Kate Bush.
Siden Peter Gabriel var på turné så pass seint som i 2023, med norsk stopp i Bergen i juni det året, er det kanskje ingen grunn til å tro at dagens 75-åring har gitt seg. Men med de mange årene mellom hver utgivelse er det kanskje heller ingen grunn å forvente noe nytt med det første. I hvert fall forteller verken hans egen nettside eller facebookside noe om nye plate- eller turnéplater, men i det minste vitner innleggene på Facebook både om hans humanitære engasjement og store interesse for ny teknologi og visuell kunst.
Så nysgjerrigheten har dagens jubilant åpenbart beholdt, og det er jo et godt utgangspunkt dersom han på et eller annet tidspunkt bestemmer seg for å lage et nytt album. I mellomtida, har vi uansett de gamle å spille.
Av Leif Gjerstad
Les også: Peter Gabriel åpner nye dører (intervju fra 1992)
Hør også: 20 låter med Peter Gabriel 75