Peter Perrett «Humanworld (Domino Records)
En av de store overraskelsene i 2017 var Peter Perretts comebackalbum «How the West Was Won». Derfor blir det ikke en like stor overraskelse, men likefullt overraskende at han allerede nå følger opp med nesten like sterke «Humanworld».
Da The Only Ones herjet for rundt 40 år siden, trodde mange av oss på en stor framtid for bandet og Peter Perrett. Men dopen tok knekken på både bandet og Perrett etter bare tre album. De neste par tiårene brukte Perrett (ifølge egne uttalelser) nesten all sin energi og tid på å finne neste skudd. Dessuten solgte han dop for å finansiere eget behov. Det ble ikke særlig tid til overs for musikk.
Comeback
Derfor hadde de aller fleste avskrevet Peter Perrett for godt, og derfor kom det som en like sjokkartet som positiv overraskelse da han for to år siden i nykter tilstand leverte det meget sterke albumet «How the West Was Won».
Men selv om det var et imponerende comeback, regnet i hvert fall jeg med at det var en slags engangsforeteelse. At det var dette ene albumet han hadde i seg. I hvert fall forventet jeg ikke at han skulle være på banen igjen bare to år seinere. Og i den grad han faktisk var det, forventet jeg vel helst et halvbra oppkok baserte på restene etter «How the West Was Won».
Nesten like bra
Så feil kunne jeg altså ta. For «Humanworld» (med sønnene James og Peter Jr. i bandet og James som produsent) fortsetter der «How the West Was Won» sluttet, og gjør det med stil. Fortsatt er det gitarbasert rock av den litt slentrende typen beslektet med både Velvet Underground og Stooges/Iggy Pop som gjelder, og fortsatt ligger Perretts litt harde nasal som et uttrykksfullt teppe over musikken. Og tvers igjennom veksler Perrett mellom litt småpønkete skurrende rockere som pessimistiske «War Plan Red» og mykere optimisme i sanger som den nydelig romantiske «Heavenly Day» og vakkert kommenterende «Carousel».
Siste avslutter for øvrig plata, og selv om den i form kretser rundt de mange opp- og nedturer et langt kjærlighetsforhold kan by på, så oppsummerer den samtidig på en glimrende måte Peter Perretts eget liv. Som på «Humanworld» viser livet slik det er, med plass både til oppløftende «I Want Your Dreams», og de langt mørkere «Believe In Nothing» og «Master of Destruction».
«Believe in Nothing»? Etter to sterke album på to år er det all grunn til å tro på Peter Perrett igjen!
Av Leif Gjerstad
Se video:
