Det går ganske tregt med Kurt Vile. Det er også noe av det vi liker så godt med amerikaneren.
I over ti år har vi kunnet følge Kurt Viles langsomme ferd mot toppen. Den langhårete indiehipsteren (eller kler han uttrykket slacker bedre?) med den dype, seigtflytende og lettere nasale stemmen har gjennom soloalbum som «Walkin’ on a Pretty Daze» (2013) og «B’lieve I’m Goin Down» vunnet stor respekt og økt oppmerksomhet for hver utgivelse.
Men kanskje kan han takke Courtney Barnett og deres glimrende samarbeidsprosjekt «Lotta Sea Lice» for at han har tatt det endelige skrittet fra å være en godt kjent hemmelighet til å få bred allmennakseptanse? I hvert fall synes det fine fjorårsalbumet «Bottle It In» å ha gitt 39-åringen fra Pennsylvania ekstra luft under vingene, mens Piknik i Parken-konserten torsdag forsterket det positive inntrykket.
Slentrende storhet
Kurt Vile er en melankolsk rocker av det gamle slaget, av typen som dropper all staffasje og ikke gjør noe særlig vesen av seg på scenen heller. Han trives best foran mikrofonen med et solid grep rundt sin elektriske planke eller akustiske kassegitar, mens han slentrende synger seg igjennom sine lettere meditative betraktninger om den ikke alltid like lette tilværelsen. Og mens vokalen får i oppgave å bære melodien, fyller gitarene rommet rundt med smakfullt stemningsskapende klanger.
Tilsynelatende skjer det ikke alltid så mye i Kurt Viles sanger. De kan dyrke den laidbacke monotonien og stilt ved siden av hverandre kan de bli litt likelydende. Men innenfor disse rammene byr Vile på nyanser som bygger stemninger og skaper en verden det er like behagelig som givende å være i. Som i Sofienbergparken torsdag.
Av Leif Gjerstad
