Etter fem år på Oslo vest flyttet Piknik i parken dette året til Sofienbergparken på Grünerløkka. Det gikk veldig bra, så lenge musikk og stemning teller mer enn en piknik med mat.
Da Madrugada avsluttet sitt majestetiske sett med «Majesty» og «The Kids Are on High Street» litt før klokka 23 lørdag kveld var et perfekt punktum for årets Piknik i parken (Pip) satt. Både de og Jaga Jazzist hadde storimponert med sine gjennomspillinger av «Industrial Silence»- og «A Livingroom Hush»-albumene. De to platene som ga de to bandene sine gjennombrudd i henholdsvis 1999 og 2001.
Føles hjemme
Det føltes også helt riktig at denne manifestasjonen skjedde der den skjedde, i Sofienbergparken på tjukkeste Grünerløkka. For som både Sivert Høyem og Martin Horntveth bemerket under sine respektive konserter, var dette hjemmebane for dem begge. De hadde bodd i nærheten. De hadde øvingslokale i nærheten. De spilte inn plater i et studio i nærheten. Og begravelsen til Madrugada-gitarist Robert Burås som så tragisk gikk bort i 2007 fant sted i Sofienberg kirke, midt i Sofienbergparken.
Ikke noe vondt sagt om parken rundt Vigelands-museet, det var veldig hyggelig der, men for den type festival Pip åpenbart ønsker å være synes Sofienbergparken å være et mer naturlig valg. Med sin beliggenhet midt på Løkka blir det en ekte byfestival, mens parkens grønne omgivelser med mange svære trær og gode sittemuligheter rundt om skaper en fin ramme og stemning. Dette er et sted man gjerne vil være!
Når festivalen i tillegg kan skilte med et program med blant andre Kurt Vile, New Order, The 1975, The Streets, Jaga Jazzist og Madrugada så fins det også mange grunner til å legge igjen både tid og penger på Pip. Men programmet reiser også noen spørsmål vedrørende festivalens profil. Mens Pip de første årene ved Vigelands-museet hadde som uttalt mål å være et litt mykere og mer luftig-akustisk alternativ til alle de andre elektrisk-rock-orienterte festivalene, ble disse ambisjonene åpenbart ofret da flyttelasset gikk fra Frogner til Grünerløkka.
Ligger nært Øya
Det nye Pip er blitt en musikkfestival i direkte konkurranse med den større naboen bare noen få hundre meter lenger øst, Øyafestivalen. Sistnevnte har flere scener og går over flere dager, og kan slik by på større variasjon og flere artister fra underskogen enn Pip har mulighet til. Men, samtlige artister som spilte på årets Pip kunne utmerket godt stått på programmet på Øyafestivalen. (Og mange av dem har da også gjort det).
Ved å legge seg på hver sin side av sommerferien unngår de den største konkurransen, og Pip har på mange måter overtatt den funksjonen salige Norwegian Wood hadde. Men siden Pip ikke bare geografisk, men også profilmessig har nærmet seg Øya betraktelig, kan dette by på utfordringer de bør tenke over framover.
Matkaos
Noe annet som de ikke bare må tenke over, men gjøre noe med straks, er mattilbudet på Pip! Mye godt, bevares, men hva hjelper vel det når køene blir så endeløst lange som de var på lørdag? Vi er vant med å stå i matkø på festivaler, men jeg kan ikke huske å ha opplevd noe liknende på en Oslo-festival tidligere. Og noe er åpenbart feil når mange blir så lei køene at de velger å forlate festivalområdet og kjøper mat et annet sted på Løkka, slik vi hørte mange gjøre lørdag.
Men akkurat dette handler bare om logistikk og lar seg lett forbedre. Det er derfor all grunn til å hilse nye Pip velkommen og ønske «på gjensyn» neste år.
Av Leif Gjerstad
