Julia Holter stilte krav til konsentrasjon, mens PJ Harvey per definisjon er kompromissløs. Begge innfridde forventningene, men bare Polly Jean var magisk.
Ok, så hadde gutta Mastodon og Jamie XX. Men ifølge de aller fleste var Mastodon kjedelig, mens Jamie XX tapte for PJ Harvey i kampen om oppmerksomhet. Det ble derfor damenes aften på Øya, med Julia Holter og PJ Harvey som en tidsmessig avgrensning av det som skjedde denne torsdagen.
Julia Holter krever og gir
Og først ut av disse to var naturlig nok Julia Holter. At den amerikanske 31-åringen var plassert ganske tidlig på ettermiddagen, reflekterer både størrelsen hennes og at den intrikate musikken hun dyrker ikke er «den store festivalmusikken». Skal du ha fest, er det ikke Holter du oppsøker, men hvis du ønsker deg en singer/songwriter av den litt alvorlig-seriøse typen som gjerne tar avstikkere innom den mer eksperimentelle kunstmusikken, så har du kommet rett.
Litt sært, vil noen kanskje mene, men ikke mer enn at Julia Holter de siste årene har opparbeidet seg et ganske stort publikum som er lydhøre for den nyanserike musikken hennes. Dessuten sikret det litt lettere tilgjengelige 2015-albumet «Have You In My Wilderness» mange nye fans, og det var dette albumet som settet på Øya var sentrert rundt. Og som hun torsdag klarte å gi den samme skjøre feelingen med det samme sterke uttrykket som på plata.
Luftig arrangement
Musikken hennes er kompleks nok til å kreve noe også av publikum, og etter konserten fikk vi høre at mange hadde fått opplevelsen delvis ødelagt av et småpludrende publikum. Kanskje var vi heldige, der vi sto var det musestille under låtene med all oppmerksomhet rettet mot scenen. Og da var det lett å glede seg over besetningen (en på kontrabass, en på fiolin og en på trommer, mens hun selv trakterte tangenter) og arrangementene som sikret en luftig og åpen atmosfære. Spesielt bassisten sto sentralt og fikk rikelig med anledning til å utforske og brodere og gjerne trekke kompet i en jazzete retning. Samtidig som fiolinisten i de mer eksperimentelle partiene kontrasterte ved å la fela dure lavt og i drooneloop i et La Monte Young-inspirert landskap.
Trolig er Julia Holter litt for smal og litt for lukket på scenen for noen gang å nå de helt store massene. Til gjengjeld har den amerikanske artisten en originalitet som lyser så sterkt at den som tar seg bryet å lytte får lønn for sin innsats. Og det kan også stå som en oppsummering av Øya-konserten.
Les også: Julia Holter – en av høstens beste
To svenske damer
Like etter at Julia Holter gikk av scenen kom først Seinabo Sey og deretter hennes kollega Amanda Bergman på scenen. At vi nevner dem sammen skyldes kun at begge er unge og fremadstormende svensker. Musikalsk skiller de seg svært fra hverandre. Sey går dypt inn i soullandskapet med sin kraftige stemme som byr både på energi og glede.
Mens Bergman heller utforsker et klangrikt landskap med forbindelser til psykedelia, hvor hennes litt hviskende stemme flyter behagelig på et teppe av tangenter. Begge viste varme og sjarme på Øya, men Sey synes å være den av dem med størst kraft til å utvide sitt nedslagsfelt.
Erlend Ropstad – skurrende visesanger
Bare damer torsdag? Neida, foruten tidligere nevnte Mastodon og Jamie XX spilte Erlend Ropstad et sett med et bein i singer/songwriter-sjangeren og det andre (og tyngste) i et elektrisk støyende rockelandskap med visepop i bånn.
Under konserten sto jeg for øvrig sammen med to kompiser som begge ønsket å hviske meg noe i øret. Den første lente seg fram og sa inn i øret mitt at Thåström kunne være en passende referanse. Bare minutter etter foreslo den andre kompisen selvsagt Lars Winnerbäck. Og uten å ønske å redusere Ropstad på noen måte, kan jeg skjønne hva begge mener.
Uansett er det en artig reise 39-åringen fra Vennesla i sin karriere har foretatt. Fra akustiske viser til skurrende gitarrock som tar ham hele veien fra det blide Sørland til (i sistelåten) Velvet Undergrounds kaotiske New York.
Kompromissløs triumf
Kveldens store høydepunkt var likevel og utvilsomt PJ Harvey. Hun marsjerer inn på scenen med trommeslagere og blåsere på ledd, som i et slags felttog eller begravelsesprosesjon som kompromissløst utforsker hva som gikk galt da gamle Great Britain ble redusert til bleke Britain og konsekvensene feilslåtte sosiale boligprogram kan få. Lokalt, nasjonalt og globalt. Mørke stemninger som krever en nedstrippet visuell setting, der bare Polly Jean Harvey skiller seg kraftig ut i sin blå, litt påfugleaktige drakt.
Hun flørter minimalt med publikum men bergtar dem likevel helt fra starten, der hun borer seg inn i problemstillingene som definerer hennes to siste album «Let England Shake» og «The Hope Six Demolition Project». Hun skaper et intenst lydbilde, hvor det store bandet (med blant andre Bad Seeds Mick Harvey og hennes nære samarbeidspartner John Parish) bruker saksofoner og dystre trommer til å fargelegge og aksentuere stemninger. Og i midten styrer PJ Harvey kursen med et alvor og en presisjon som får mørket til å stige fram, uten at det føles verken for tungt eller for mørkt. Det oppleves i stedet bare sterkt og – nesten naturstridig – som god underholdning.
Trosser spilleregler
Mens vi fulgte PJ Harveys intense ferd gjennom de to siste albumene (for det er de mesteparten av konserten er bygget opp rundt), var det ikke mulig å la være å reflektere over hvordan hun trosser headlinernes normale spilleregler. De som tilsier at den store stjernen godt kan presentere noe nytt, men at hovedtyngden skal ligge på de gamle, gode kjære hitsene. Det er jo de som har skapt de tette båndene mellom utøver og publikum, og det er de som skal feires på disse storskalamøtene.
I og for seg ikke noe galt med det, men det gjør gleden over å se en artist som til de grader neglisjerer disse retrohyllende spillereglene ekstra stor. PJ Harvey har en fortid hun kan lene seg mot, men velger i stedet å stå i sin mer krevende samtid. At hun til tross for sin kompromissløse holdning lykkes å nå fram til de 10.000 nedenfor scenekanten slik hun gjorde på Øya torsdag, er et synlig bevis på hennes status som en av vår tids største artister.
Av Leif Gjerstad
Les også: Suveren PJ (konsertanmeldelse fra Roskilde)
Les også: Kjærlighetserklæring fra PJ (arkivintervju fra 1994)
Flere saker fra Øya-festivalen
