Jeg skal ikke på Robert Plant i kveld. Dessverre, for jeg tror britens konsert i Folketeatret i Oslo fort kan bli en av årets store konsertbegivenheter.
At jeg ikke skal dit skyldes bare sløvhet. Jeg sov i timen da konserten først ble annonsert, og da det gikk opp for meg slo jeg det fra meg. Jeg ville jo neppe være i Oslo uansett, i midten av mai. Og da jeg endelig innså at joda, det ville jeg være, i Oslo altså, var det for seint. Alt var utsolgt, og selv en sein bønn til arrangøren om pressebillett var forgjeves.
Egentlig er jo det et sunnhetstegn. For det er ikke gitt at en 76-åring med fortid i et band som ga seg for mer enn 40 år siden skal ha en slik magnetisk kraft på publikum. Men så er da Robert Plant alt annet enn en falmet stjerne som casher inn på fordums storhet.
Stadig på søken
Han har beholdt nysgjerrigheten som driver ham videre til stadig å utforske noe nytt, og (unnskyld klisjeen) han har holdt kjærligheten til musikken høyere enn stjernestatusen. Noe han ikke minst viste da han for drøye 20 år siden takket nei til et lukrativt multimilliondollar-tilbud om gjenforening av Led Zeppelin, fordi han akkurat da kusket rundt på norske veier med sitt nye band Strange Sensations.
Som soloartist har Plant siden debuten med «Pictures at Eleven» gitt ut elleve studioalbum med egne band, foruten fire i samarbeid med enten Jimmy Page eller Alison Krauss. Og det litt interessante her er at mens de første albumene var av litt variert kvalitet, har hans produksjon de siste 20 årene gjennomgående vært av en meget jevn og høy kvalitet.
Noe ikke minst Krauss-samarbeidet «Raising Sand» (2007), Band of Joy-plata «Band of You» (2010) og «Lullaby… and The Ceaseless Roar» (2014) med The Sensational Space Shifters kan stå som tre greie eksempler på. Samtidig som de til en viss grad kan oppsummere Robert Plants ståsted som musiker, med en herlig og grenseløs miks av americana, folk, blues og marokkanske/orientalske elementer.
Ikke gitt ut noe med Saving Grace
Et annet interessant og artig aspekt ved dagens besøk, er at han fra tid til annen har spilt og turnert med Saving Grace de siste seks årene. Men fortsatt ikke gitt ut noe musikk med dem! Et trekk som gir litt ekstra frihet når han setter sammen repertoaret, det er jo ingenting som kan knyttes direkte til Saving Grace og som publikum derfor kan «kreve» å få.
De siste to stoppene for Robert Plant og Saving Grace før Oslo var Malmö og Göteborg. Begge steder ga kritikerne ham topp karakter. Göteborgs-Posten fastslo at konserten var en «kjærlighetsmesse til musikken» som beveget seg «fra det imponerende til det dypt berørende». Og Sydsvenskans kritiker konkluderer like entusiastisk med at det er «helt umulig å ikke elske Robert Plant og hvordan han forholder seg til muskk. Han står ikke på scenen for å gjenoppleve ungdommen, men for med verdighet og delikat musikalitet utvinne det maksimale av sine rike erfaringer og dele det med publikum».
Akk ja, skulle ønske jeg kunne være i Folketeatret i kveld!
Av Leif Gjerstad
Les også: Nyter friheten (intervju fra 1985)
Les også: Robert Plant med kraft og energi (intervju fra 1990)
Les også: Plant & Krauss: Et overskuddsprosjekt (intervju fra 2008)
Les også: Bare så bra, Robert Plant! (konsertanmeldelse fra 2019)
Les også: Led Zeppelin: Flyr høyt (om «Physical Graffiti»-albumet)
Les også: Zeppelin-ferd mot toppen (om «Becoming Led Zeppelin-filmen)