Som musikkjournalist har du gjerne mye kontakt med plateselskapene. Som regel er kontakten både god og hyggelig, men innimellom står de som en mur mellom journalist og artist. Da er det ekstra morsomt når man lykkes å gå rundt denne barrieren.
Slik som da jeg i mai 1997 var på jobbetur for NTB i USA og Peter Buck skulle spille med sitt band Tuatura i San Francisco mens jeg var der. Det var den gangen R.E.M. fortsatt var megastore, og da jeg før avreise oppdaget at Buck og jeg var i byen på samme tid, var det bare å kontakte plateselskapet og be om intervju.
Men svaret fra norske Warner Music var negativt. Eller, egentlig var det vel ikke det norske lokalkontoret som sa nei, men morselskapet (eller managementet?) over there som ikke så vitsen i å plage Buck med en journalist fra lille Norge. R.E.M. hadde jo ingen ny plate som skulle selges, så hva skulle de da med pressen til? Beskjeden jeg fikk før avreise var derfor at det var helt umulig å få til.
Brukte Eitzel for å få Buck
På den tida hadde jeg imidlertid truffet Buck så mange ganger siden R.E.M. besøkte Norge for første gang i 1984, at jeg var nokså sikker på at han ville veksle noen ord, hvis jeg bare fikk kontakt med ham. Løsningen ble å bruke kompisen hans, Mark Eitzel, som et slags påskudd for å komme på skuddhold av Buck. San Francisco-konserten var nemlig en dobbeltkonsert, med både Bucks band Tuatura og Eitzels eget band på samme kveld.
Jeg hadde sansen for Eitzel og det han tidligere hadde gjort med Am Music Club. Og med ny plate var det jo all grunn til å intervjue ham, bortsett fra at han var så lite kjent i Norge at det var høyst tvilsomt om noen aviser som fikk NTB-intervjuet ville bruke det. Da jeg likevel forhørte meg med plateselskapet (det samme som hadde R.E.M.) om intervju var det derfor med baktanken at jeg med litt flaks kunne treffe Peter Buck også. Og når det gjaldt Eitzel var plateselskap og management, både i Norge og USA, høyst velvillige. Den tidligere Am Music Club-sjefen kunne jo trenge litt presse, så der var det straks grønt lys!
Det umulige var likevel mulig
Da dagen kom og jeg skulle treffe Eitzel, hadde jeg på forhånd foreslått at vi kunne gjøre intervjuet i selve konsertlokalet, rundt soundcheck-tid. Erfaringsmessig er avtaler rundt soundcheck på konsertstedet langt fra optimalt, men her var jo håpet at også Peter Buck skulle dukke opp, og da virket valg av sted fornuftig. Det var min beste sjanse for å klare å omgå «umulig å intervjue»-beskjeden fra plateselskapet.
Og strategien lyktes. Mens jeg satt der med Eitzel kom hans gode kompis Buck bort til bordet, og slik jeg hadde regnet med gjenkjente han meg straks. Ikke bare det, han var i tillegg bare velvilligheten da jeg spurte om det umulige var mulig, om jeg kunne få noen ord med ham, når jeg var ferdig med Eitzel?
«Sure», sa han, og de få ordene jeg ba om ble til en utstrakt seanse på nærmere 45 minutter. Mens NTB – og norske medier – fikk intervjuer både med Mark Eitzel og Peter Buck. Hyggelig nok var det noen aviser som brukte Eitzel, men selvsagt på langt nær like mange som kjørte Buck.
Her har du begge!
Les også: Ny R.E.M.-turné og plate neste år (arkivintervju fra 1997)
Les også: Blakk mann med rike venner (arkivintervju fra 1997)
Av Leif Gjerstad
