(Intervju første gang publisert juni 2008)
Roskilde: – Som menneske er jeg blitt mykere og mer sårbar. Det har gitt meg større kraft som artist, sier Joan Wasser, bedre kjent som Joan As Police Woman.
Som Joan As Police Woman spilte Wasser lørdag på Roskilde-festivalen. En konsert som naturlig nok bygget på hennes to album, men som dessverre ikke helt levde opp til forventningene hennes to plater har skapt.
Ble politi for å unngå misforståelser
Å ha vært kjæresten til Jeff Buckley og å ha jobbet med navn som Lou Reed, Rufus Wainwright og Antony and The Johnsons: det er slikt som bygger myter, og de siste par årene har Joan Wasser blitt hypet opp som et nytt og spennende navn innenfor singer/songwriter-sjangeren. Dog ikke som Wasser, men under det noe merkelige artistnavnet Joan As Police Woman. Et navn hun hevder kom i stand for å unngå misforståelser med sitt andre alter ego, som klassisk skolert fiolinist.
– Da jeg for noen år siden begynte å spille solo, trodde mange av mine venner at det handlet om klassiske fiolinkonserter. Mens det altså var eget materiale langt unna den klassiske musikken som sto på programmet. Jeg innså at jeg trengte et annet navn å gjemme meg bak for å unngå misforståelser, og da passet Joan As Police Woman bra, forteller Joan og ler da det opplagte oppfølgerspørsmålet «men hvorfor police woman?» kommer.
– Tidlig på 1970-tallet var det en amerikansk tv-serie som het «Police Woman», med Angie Dickinson. Det var den første dramaserien av det slaget med en kvinnelig skuespiller i hovedrollen, og etter å ha spilt lenge for andre artister, er det nå jeg, i rollen som soloartist, som har hovedrollen. Akkurat som Angie i «Police Woman», forklarer Joan Wasser når vi treffer henne backstage på Roskilde-festivalen.
Tok det rolig
Om et par uker fyller Joan 38 år. Det betyr at hun var en nokså moden debutant, da førstealbumet «Real Life» kom ut for et par år siden. Hun har ikke hatt noe hastverk, men heller latt ting utvikle seg i sitt naturlige tempo, forklarer hun.
– Det var først da det oppsto et behov for å skape mitt eget rom, og ikke bare bidra til andres, at jeg lærte meg gitar og begynte å skrive låter, for om lag ti år siden. Så tok det ytterligere et par år før jeg følte meg moden til å presentere dem for andre fra en scene, sier Joan som i karrieremessig forstand fikk en liten dytt av vennen Rufus Wainwright.
– Jeg spilte i hans band, da han før en turné i 2004 foreslo at jeg skulle spille support med mitt eget materiale. Da fikk flere øynene opp for Joan As Police Woman, og ikke lenge etterpå ble det altså plate, konstaterer Joan.
Siden den gang er det blitt ytterligere en plate, «To Survive». Den kom så seint som i juni i år, og er blitt veldig godt mottatt av kritikerkorpset.
Glad for sin klassiske bakgrunn
Som Joan As Police Woman er det først og fremst gitar og piano hun trakterer, og fiolinen som så lenge var hennes instrument fungerer nå mest som selskapspartner i hjemmet.
– Det er et instrument som du må øve jevnt og trutt på, for ikke å miste grepet. Så jeg spiller mye hjemme, selv om jeg ikke lenger har særlig tid til å spille for andre. Men jeg spiller faktisk litt fiolin på «To Survive», samtidig som jeg nylig har jobbet sammen med Nina Persson (fra Cardigans, red. anm.) på hennes kommende plate. Som en ren vennegest, sier Joan Wasser som uttrykker at hun er veldig takknemlig for sin klassiske skolering.
– Det har gitt meg et musikalsk vokabular og en musikkforståelse som jeg har hatt stor glede av som låtskriver. Dessuten lærer du disiplin når du spiller klassisk, noe som ikke er så dumt for en artist, smiler Joan.
Digga pønk
Men selv om hun har spilt fiolin siden hun var ungjente hjemme i Norwalk, Connecticut, forteller hun at det også gikk mye i pønk i oppveksten.
– Det passet veldig godt til sinnet i meg selv, og selv om jeg ikke lenger hører noe særlig på pønk, har jeg fortsatt stor sans for råheten og ærligheten som preger god pønk, sier Joan. Noen av disse pønka elementene preget også hennes debutplate, men på «To Survive» er disse betraktelig tonet ned.
– Jeg har tidligere framstått som en ganske tøff og hard jente, men de siste årene har jeg lært å kjenne på andre sider ved meg selv og akseptere disse. Jeg er blitt mykere og mer sårbar, men det ligger mye kraft i dette også. Som artist står du dessuten sterkere når du kommer nærmere deg selv, mener Joan Wasser. Hun tror også at «softness» vil sette et positivt preg på menneskets framtidige evolusjon.
– Du vil alltid ha politikere som lever på og av aggresjon, men utviklingen vil styrke menneskelige verdier av den myke sorten, avslutter politikvinnen Joan.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i ABC Nyheter 06.07.2008. Det oppslaget finner du her)
