(Intervju skrevet på oppdrag for Adresseavisen, der det ble publisert 5. desember)
Zeshan Shakar var 30 år før han begynte å skrive. Nå er han 40, har solgt 170.000 eksemplarer av debutromanen «Tante Ulrikkes vei» og helt nylig fått Bokhandlerprisen for sin tredje roman «De kaller meg ulven».
– Jeg likte å skrive stil på skolen og har alltid likt å lese, men jeg kom seint inn i skrivinga. Jeg tenkte liksom ikke tanken før jeg var 30 år, men da begynte det å piple fram, forteller Shakar som er utdannet statsviter fra Universitet i Oslo og i tillegg har studert økonomi på BI.
«Piplinga» materialiserte seg i 2017 i romanen «Tante Ulrikkes vei», oppvekstromanen fra Stovner øverst i Groruddalen som av mange er omtalt som den første skikkelige «innvandrerromanen». Det som i hvert fall er sikkert er at det er en av det siste tiårets største boksuksesser. Foruten 170.000 solgte ble boka belønnet med Tarjei Vesaas debutantpris, før den gikk til teatret. I dag er teaterstykket basert på «Tante Ulrikkes vei» sett av nærmere 30.000.
Stort løft
Men alt det der er (nær) fortid. Denne høsten er Shakar aktuell med romanen «De kaller meg ulven» som har fått mye kritikerros og som landets bokhandlere nylig kåret til vinner av den gjeve Bokhandlerprisen.
– Det er overveldende å få en slik pris! Å skrive en roman er et så stort løft at man må være litt stormannsgal når du begynner, ellers klarer du ikke å fullføre. Derfor føles det overveldende å få en slik pris og bli lest av mange, kommenterer Shakar smilende suksessen med, når Adresseavisen treffer ham på Litteraturhuset i Oslo.
50 år
Hovedpersonen i «De kaller meg ulven» er en navnløs ung mann med norsk mor og pakistansk far. Han har vokst opp mellom to kulturer, der begge foreldrene har stått på og slitt gjennom et langt liv uten særlig annen belønning enn ødelagt helse. Heller ikke ekteskapet holder, og mora flytter tilbake til Finnmark mens faren bestemmer seg for å flytte tilbake til Pakistan og bli gammel der.
– I fjor feiret Oslo kommune 50-årsjubileet for de første pakistanske arbeidsinnvandrerne. Mye av deres historie er forblitt ufortalt, de var liksom bare der. Men under jubileet vellet det opp fortellinger fra den første generasjon pakistanere som kom til Norge. Det trigget meg til å begynne på det som ble til «De kaller meg ulven», forteller Shakar som i likhet med bokas fortellerstemme har vokst opp med en pakistansk far og en norsk mor.
– Det er svært mye som skiller Nord-Norge fra Pakistan, men det er også veldig mye likt. Min mor vokste opp på Grünerløkka, men hennes slekt kom fra Finnmark. De tilhørte den klassiske arbeiderklassen og som nordlendinger sto de nederst på rangstigen og slet både i arbeidslivet og på boligmarkedet, akkurat slik pakistanske innvandrere opplevde en generasjon seinere.
Klassereise
Med sin bakgrunn tenker Shakar gjerne på seg selv som arbeiderklasse, selv om han innser at han har gjort den klassereisen hans foreldre aldri fikk gjort. Han har tatt høyere utdanning, er blitt familiefar, har flyttet fra blokk til hus og har en trygg jobb som spesialrådgiver i Rådhuset i Oslo.
– Som småbarnsfar med jobb i Rådhuset er den største utfordringen tid. Det blir helst på kveldene og når de andre har lagt seg som jeg kan sette meg ved tastaturet. Å skrive innebærer en stor kostnad, både for meg og for resten av familien, vedgår Zeshan Shakar som på spørsmål bekrefter at tanken på å bli forfatter på heltid ikke er ham helt fremmed.
– Men forfatterlivet er et ensomt liv, og skal måles opp mot en hverdag med en jobb jeg trives godt i. Dessuten var jeg så pass gammel da jeg debuterte at jeg allerede hadde et liv, med barn, huslån og det hele, at det å bli i jobben jeg har også oppleves som en ekstra trygghet.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i Adresseavisen 5. desember 2022)
