Mens PJ Harvey leverte et intenst og stemningsfullt sett, løsnet Pulp på snippen og fikset festen på Øya onsdag.
Første kveld på Øyas største scene bød på først PJ Harvey og deretter Pulp. Kontrastene mellom de to kan knapt være større, men på hver sin måte varmet begge med topp konserter.
Intens PJ
Hvitkledde PJ Harvey dyrket det litt innadvendte, hvor det var musikken som fikk kommunisere med publikum. Selv ytret hun ikke et ord før hun på tampen av konserten takket og roste publikum for deres oppmerksomhet og bidrag til en for henne stor kveld.
Den rosen kan vi gjerne ta til oss, men vi må selvsagt tilføye et «takk i like måte». For PJ Harveys litt stillferdige, men likefullt så intense musikk framføres på en måte som trekker tilskuerne inn i hennes univers. Godt hjulpet av hennes nærvær på scenen, der hun beveger seg rundt og innimellom fletter inn teatralske elementer – og på et tidspunkt også tillater seg å notere noe i en liten notisbok.
Mens hun starter med materiale fra fjorårsalbumet «I Inside the Old Year Dying» glir hun midtveis i konserten over i en bolk med sanger fra mesterverket «Let England Shake» fra 2011. Det kan ikke bli annet enn magisk! Og magien innfinner seg igjen mot slutten da den 54-årige briten blar bakover i katalogen og setter punktum med den nesten 30 år gamle klassikeren «To Bring You My Love».
Nostalgi med nerve
Mens PJ Harvey ga ut nytt for bare ett år siden, må vi helt tilbake til 2001 for å finne det siste nye med Pulp. Siden har Jarvis Cocker gitt ut flere album under eget navn, men nå tar britpoperne altså den ikke helt sjeldne festivalrunden der fortid hylles og nostalgi skapes.
Det vil si, hadde vi ikke visst bedre kunne vi trodd at Pulp var et band som levde i beste velgående i nuet. For energien, drivet og attituden som Jarvis Cocker & Co viser gir musikken liv og nerve som får den til å oppleves høyaktuell og relevant også i dag. Og med Jarvis Cocker som snakkesalig og humoristisk seremonileder blir Pulp-konserten den store festen vi kunne ha håpet på. Når bandet mot slutten gir oss megahiten «Common People» er det som et slående bevis for at Pulp er alt annen enn bare alminnelig.
God Klang
For å holde oss til det som skjedde på Amfi-scenen onsdag, tar vi også med Sarah Klang som spilte tidlig ettermiddag. Og la det ikke være noen tvil, det klinger godt av Klang. Den 32-årige svensken har en formidabel stemmekraft som sammen med fyldige, men likevel luftige arrangement gir hennes melodiøse låter en like forførende som forfriskende popnerve. En solid start på dagen!
Av Leif Gjerstad
Les flere saker fra Øyafestivalen her!
