(intervju opprinnelig publisert 1985)
Oslo: – Raga Rockers er et hobbyband som tar vanlige jobber når vi må og som spiller for å ha det gøy. Og jeg trives med dette opplegget. Jeg får impulser fra livet rundt meg, og sjøl tror jeg ikke det er bra for kunsten å sitte i et glasshus isolert fra samfunnet.
Ordene nærmest fosser ut av Raga Rockers-sjefen Michael Krohn (25), og sammen med ordene følger nesten alltid et vennlig, optimistisk smil og et glimt i øyet. Sammen bidrar hans snakkesalighet, smil og livlige glimt til å styrke inntrykket av et nært samsvar mellom Michael Krohn som person og musiker.
For helt siden den gangen Michael fremdeles slo trommer i Kjøtt og forsynte bandet med en mengde låter, har hans varemerke først og fremst vært raske og energiske låter med enkle, direkte tekster som under overflaten avdekker et skarpt sosialt blikk med sans for det humoristiske og smått absurde. Så også på «Maskiner i Nirvana», Raga Rockers andre LP.
Lavbudsjett
– Alt i alt brukte vi tre dager i studio. Vi var godt forberedt, så det holdt med en dag til å krangle, en dag til å spille inn låtene og en til å mikse dem. Mer hadde vi ikke
råd til, men samtidig har jeg sansen for denne måten å lage en plate på. Jeg er utålmodig av natur og liker å se et øyeblikkelig resultat.
Raga Rockers, som blir å høre på The Ritz fredag, gjør altså sitt beste for å forsvare tittelen som Norges mest energiske hobbyband. Men ved siden av energien slåes man ofte av den positive ånden som ofte hersker på scenen når Raga Rockers spiller.
– Da jeg samlet Raga Rockers etter bruddet med Kjøtt var musikernes personlige egenskaper viktigere enn de rent musikalske ferdighetene, forklarer Michael.
– Noe av det mest positive ved å jobbe i et band er å oppleve samholdet og se et nært vennskap utvikle seg. I startfasen var vi nok mest et skramleband, men nå er
vi musikalsk mye bedre og langt mer samspilte.
Ambisjoner?
– Betyr holdningen som hobbyband at dere mangler ambisjoner?
– Ja og nei. Vi er litt bedagelige av natur og gidder ikke pushe oss seiv altfor mye bare for å få flere spillejobber og litt ekstra oppmerksomhet. Men samtidig har jeg alltid vært ekshibisjonistisk. Å få oppmerksomhet gir meg en slags rus. Den største rusen er likevel det å spille, og vi har musikalske ambisjoner i håp om at rusen blir stadig sterkere, erklærer Michael og tilføyer:
– Det finnes to måter å fylle tida på: å konsumere og å kreere. Bare det siste er et reelt alternativ for meg. Jeg hoverer ikke og jeg dømmer ikke, men en borgerlig konsumenttilværelse frister ikke. Musikken er min lidenskap, og jeg vil jobbe med Raga Rockers for å se hvor langt vi kan komme musikalsk – for vi blir jo bare bedre og bedre!
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert juni 1985 i Adresseavisen)
