«You really got me» sang The Kinks i 1964. Og gjett om de tok meg! The Kinks og Ray Davies har siden vært en naturlig del av mitt liv, og derfor er det en glede å kunne gratulere Ray med 75-årsdagen fredag 21. juni!
Men for en gangs skyld har jeg ikke tenkt å skrive en lang, historisk artikkel om jubilanten. Nøyer meg i stedet med å slå fast at The Kinks historie har vært både lang og rotete og at Ray Davies har hatt en flott solokarriere ved siden av. Og selvsagt, at han som elder statesman av rock har inspirert uendelig mange rockere siden. Ikke minst Blur og andre artister som vet å pleie sine britiske røtter.
Så lar jeg resten av plassen stå til fire anekdoter/episoder knyttet til mitt eget forhold til bandet.
1967:
Var på sommerferie sammen med mine foreldre og lillebror i England. Ikke lenge før hadde «Waterloo Sunset» kommet ut, og den ble veldig raskt favorittlåten min. Da vi kom til London dro jeg derfor ens ærend til Waterloo og stilte meg på brua når solnedgangen nærmet seg og sang «Waterloo Sunset». En magisk opplevelse som skapte frysninger nedover ryggen mens tårene trillet nedover kinnene! Fortsatt er nok «Waterloo Sunset» min aller største Kinks-favoritt.
1973:
Også den sommeren tilbragte jeg i England, men denne gangen på egen hånd. Sammen med min norske kompis Magne dro jeg 15. juli til White City Stadium (i nærheten av East Acton/Shepherd’s Bush) og en endagsfestival med Sly & The Family Stone, Barclay James Harvest, Lindisfarne, Canned Heat og Edgar Winter. Samt The Kinks.
Det jeg i dag husker klart best er The Kinks, men dessverre ikke så mye for musikken som for Ray Davies utblåsning. Han slet på hjemmebane, var ustabil og begynte mot slutten av konserten slåss med lillebror Dave mens han messet i mikrofonen at dette var siste gang noensinne vi fikk se The Kinks. Bandet var oppløst! The Kinks var historie!
Som vi alle vet ble det ikke helt sånn, men det var veldig spesielt å stå der og være vitne til Ray Davies oppførsel og faktisk tro at dette var slutten for et av mine favorittband.
1981:
For NRK Skoleradio hadde jeg fått i oppdrag å lage en programserie a seks programmer på 20 minutter om rockens historie. Selv om historien var langt kortere den gangen enn den er nå, var to timer likevel vel lite for å presentere hele rockehistorien. Brutale valg måtte gjøres, og et av dem innebar at jeg fjernet The Kinks fra den delen som omhandlet britisk beat/Swingin Sixties. Vanskelig, men jeg så ingen vei utenom.
Litt seinere satt jeg sammen med kolleger som kritiserte nettopp den avgjørelsen. Å løfte ut The Kinks! Hæ!?!?!? Jeg prøvde best jeg kunne å forsvare avgjørelsen, men jeg var ikke en gang selv helt overbevist over min egen argumentasjon. Og det er jeg nok fortsatt ikke.
1984:
The Pretenders var i byen, og etter konserten i Chateau Neuf inviterte plateselskapet til en middag/mindre sammenkomst på Downtown i Oslo sammen med Chrissie Hynde og muligens et par andre i bandet.
Vi var kanskje en 4-5-6 journalister til stede (Tor Marcussen, Yan Friis, Tore Olsen?) da Chrissie Hynde slo seg ned ved bordet og moroa kunne begynne. Så vidt jeg kan huske var det ingen intervjuseanse, kun sosialt samvær. Og Hynde var både livlig og tøff og bidro til at det ble en løssluppen og storartet stemning rundt bordet.
Men etter ca timen brøt hun opp og forlot rommet sammen med dem hun var kommet med. Og det er da en av representantene fra plateselskapet litt forbauset spør journalistgjengen: «Hadde ingen av dere lyst å snakke med Ray Davies?»
Hynde og Davies var jo et par den gangen, men ingen av de observante journalistene hadde registrert at han fyren som satt ved den andre enden av langbordet og snakket med noen andre var selveste Ray Davies….
Av Leif Gjerstad
