(Intervju første gang publisert oktober 1981)
De som så Nattrock nylig, fikk der blant annet oppleve den jamaicanske reggae-gruppa Black Uhuru. Ifølge mange ble den opplevelsen noe monoton, men tydeligvis ike mer monoton enn at bandet likevel klarte å fylle Kjellern i Chateau Neuf til siste plass med 900 reggaesultne tilskuere.
Og Chateau Neuf-konserten ble i hvert fall langt fra kjedelig. Med ei gruppe i ryggen anført av trommeslageren Sly Dunbar og bassisten Robbie Shakespeare fikk vokaltrioen Black IJhuru rikelig anledning til å framføre sitt rasta-budskap til rytmisk suggestiv reggae-musikk. Sly & Robbies viktige bidrag til Black Uhuru ble for øvrig framhevet av trioen selv før konserten.
— Uten dem ville vi ikke hatt de samme vibrasjonene. De har en veldig klar og enestående rytmisk vitalitet, samtidig som våre felles røtter gjør at vårt samarbeid fungerer svært så godt, forteller Black Uhurus grunnlegger Ducky Simpson.
Rasta
Som de fleste reggae-artister er Black Uhuru ivrige rastafarianere. og har derfor andre mål med sin musikk enn bare å underholde. Trioens kvinnelige innslag, amerikanske Puma erklærer:
— Vi ønsker å oppnå frihet for den svarte mann og fra den vestlige undertrykkinga samt å forberede vår tilbakekomst til vårt hjemland Afrika. For husk at vi aldri forlot Afrika frivillig. Det var den hvite mann som med makt førte oss vekk.
— Men også hvite kan ha utbvtte av musikken deres?
— Ja. selvfølgelig. Musikk klargjør sinnet og spiller en åndelig rolle, og musikk er derfor ikke hvit eller svart. Musikk tilhører hele menneskeheten, forklarer Michael Rose.
Når det gielder reggaens forbindelser med andre svarte musikk-former, hevder gruppa kanskje noe overraskende at det ikke er noe nært slektskap å snakke om i dag.
— Nesten all musikk er i dag basert på lllusjoner og falsk romantikk. Bare reggae tar opp virkeligheten slik den er, hevder Ducky og Puma utdyper:
— Musikk reflekterer sin samtid, og i dagens USA råder en gi-facn-og-ha-det-moro
mentalitet. Derfor er svart amerikansk musikk i dag for det meste svært bevisstløs. Og musikkindustrien investerer helst i slik holdningsløs musikk som eksempelvis disco. Her ligger også kjernen til reggaens problemer i USA. Vi blir bevisst motarbeidet av industrien, som ser på oss som en trussel.
Bob Marley og Haile Selassie
Etter sine to siste I.Per «Sinsemilla» og «Red» er gruppa av mange utpekt som Bob Marleys arvtaker. De innrømmer da også villig sin beundring for Marley, og holder ham opp som den store inspirasjonskilden. Slik som Marley, vokste også Dueky og Michael opp i Kingstons slum, og årsaken til at ghettoene har fostret så mange gode reggaeartister mente Ducky var innlysende:
— Det fins ikke stort annet å ta seg til enn å spille musikk. Og spesielt gjelder dette for rastalarianere. siden det er omtrent umulig for en rasta å få jobb i Jamaica i dag.
Haile Selassies guddommelighet er en viktig – og ofte kritisert — del av rastareligionen. En kritikk som Michael mener er svært urettferdig.
— Da Haile Selassie besøkte Jamaica, så jeg ham med mine egne øyne. Mange kristne tilber Jesus hver dag, men enda de snart har ventet i 2000 år har ingen sett ham. Problemet er at rasta nesten alltid blir forklart ut fra vestlige verdinormer, noe som lett skaper misforståelse.
— Som når det gjelder rasta-kvinnens rolle, skyter Puma inn. — Mange tror at rasta-mannen undertrykker rasta-kvinnen, men det har ingenting med rasta å gjøre. Eventuell undertrykking er utelukkende et resultat av samfunnets økonomiske og sosiale virkelighet som blir påtvunget oss.
Trøbbel i tollen
Gruppa fortalte ellers at det vanskeligste med å turnere er maten og tollen. Mat fordi rastafarianerne er nokså bevisste og kresne med hva de spiser, tollen fordi det alltid er rastafarianere som blir plukket ut til tollens stikkprøver. Og når det gjaldt Norge var været et ømtålig punkt.
— Jeg skjønner ikke at noen klarer å overleve i denne dypfryseren! På Jamaica er det varmt og deilig nå minst 30 grader, uttalte Michael full av hjemlengsel mens han hutret seg igjennom fotograferingen utenfor gruppas hotell i Oslo.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i Dagbladet 28. oktober 1981)
