(Intervju første gang publisert november 1982)
Verden er ikke alltid slik man tror den er. Her har man hørt utallige historier om Ritchie Blackmores ufordragelige oppførsel og generelle motvilje mot å la seg intervjue. Men da Dagbladet forsiktig nærmet seg den legendariske hardrock- og eks-Deep Purple-gitaristen midt under middagen på Hotel Scandinavia, tilbød han oss høflig en stol.
– Kanskje kan jeg være vanskelig å ha med å gjøre fra tid til annen. Men jeg mener vi må ha rett til å stille visse krav til våre medmennesker. kommenterer Rainbow-sjefen disse ryktene med.
– Som leder av Rainbow har jeg opp gjennom årene byttet ut noen medlemmer. Men det har aldri vært forårsaket så mye av personlige som av musikalske grunner. Mange musikere virker bedre ved første øyekast enn hva de viser seg å være i det lange løp.
Helgener
Rainbow til tross, sine største triumfer har Blackmore feiret i Deep Purple, som var på topp for ti år siden. Og som mange fremdeles mener er den beste og viktigste hardrockgruppa noensinne.
– Men typisk nok er det først etter at vi sluttet at vi ble opphøyd til helgener. Mens vi spilte, måtte vi tåle mye kritikk, minnes han og fortsetter:
– Likevel, Deep Purple var aldri mer enn nummer to. Led Zeppelin var de store stilskaperne, og det var de som var best. Når det gjelder dagens heavy metal/hardrock er det noe bra, men også mye dårlig. Stilarten vil helt sikkert leve videre, men populariteten vil gå i bølger. Heavy metal er ganske enkelt for god til bare å forsvinne. Selv om altfor mange grupper ved å kopiere hverandre riktignok gjør sitt beste for å svekke hardrockens livskraft.
Tvil
I det hele tatt har Ritehie Blackmore en nokså reflektert holdning til det han driver med.
– Jeg har spilt gitar i 26 år og trives fremdeles som rockegitarist. Men av og til begynner jeg å tvile på det jeg driver med. Det er jo så mye meningsløs voldsromantikk i rocken. Han rister på hodet, svelger ned litt mat og fortsetter deretter:
– En ting er å bruke aggressivitet i et sceneshow som en slags energiforløser. Noe helt annet er å direkte oppmuntre til voldshandlinger, som noen grupper dessverre gjør. Vi har faktisk mer enn en gang sluttet å spille på grunn av slåssing blant publikum eller enkelte tilskueres «morsomme» vane med å kaste ølbokser og andre harde gjenstandcr mot uubeskyttede musikere. Ja, til og med en påtent dynamitthette har vi fått opp på scenen en gang! Heldigvis ble «bare» en forsterker skadet.
Drive dank
Blackmore understreker at dette likevel ikke betyr at han har noen planer om å trekke seg tilbake.
– Først skal vi igjennom denne Luropa-turnen som varer fram til midten av desember. Deretter skal jeg drive dank hjemme i hagen min, før plateinnspeling kaller en gang over nyttår.
Om jeg har noe ferdig skrevet til den neste LPen?
– Å nei, smiler Blackmore. – Jeg har sjelden noe ferdig når jeg går inn i et studio Jeg tror fullt ut på tesen om at rock bor være en mest mulig spontan kunststil.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i Dagbladet 3. november 1982)
