(Intervju opprinnelig publisert i 2005)
Oslo – Mine bøker er bare fiksjon, men de er også virkelighet. For alt som skjer i bøkene mine, skjer også i virkeligheten, hevder krimkongen Robert Wilson og tilføyer: – I hvert fall nesten.
Og kanskje er det lurt med en liten gardering. For i Wilsons nye krimroman «De forsvunne hendende» fører etterforskningstrådene ikke bare til russisk mafia, menneskehandel, sexslaver, pedofili, korrupsjonsskandaler, Pinochet-Chile og CIA. De fører også til Sverige, hvor mordet på Olof Palme endelig oppklares!
– Vel, det er nå bare en teori da, men den er helt klart av det mulige slaget. Blir spennende å se hvordan svenskene reagerer på den, smiler Robert Wilson.
Bøker fra Sevilla
Det er bare tre år siden den 47-åringe briten første gang forelå på norsk med «Et lite drap i Lisboa», men når Wilson nå gir ut sin fjerde norske krimroman, er han trygt etablert i krimtoppen her i landet. Derfor var han onsdag/torsdag i Oslo for å snakke med pressen om sin nye krimroman med handling fra Sevilla. Men i helga slapper han av i Bergen.
– Jeg og min kone har venner her, siden min kone traff dem på en reise i Sahara-ørkenen for om lag 20 år siden. Vi har holdt kontakten med dem gjennom alle år og de har besøkt oss hjemme i Portugal. Men dette blir første gangen hvor vi besøker dem i Bergen, og vi gleder oss stort. Per og Ingrid har jo fortalt oss mye fint om byen sin, hvor vakker den er og sånn, vet du, sier Robert Wilson og avslører samtidig at han har studert værkartet nøye de siste dagene.
– Ikke de beste utsiktene for helga, skjønner jeg. Men vi får det sikkert kjempefint likevel!
Gjensyn med Falcón
«De forsvunne hendene» er hans andre hvor handlingen er lagt til Sevilla, og hvor vi får gjensyn med drapsetterforsker Falcón og noen andre karakterer vi først ble kjent med i «Den blinde mannen i Sevilla». Men vi skal få bli enda bedre kjent både med byen og hovedfigurene, for Robert Wilson bekrefter at det skal bli ytterligere to Sevilla-krimer.
– Jeg holder for tida på med den tredje, hvor stikkordene er terrorisme og annen form for terror. Egentlig hadde jeg begynt på en annen idé, men togbombene i Madrid for om lag ett år siden førte meg inn på dagens spor, forteller Wilson.
Valget av Sevilla som åsted for de mest brutale og bestialske handlinger, forklarer Robert med at han vil skape en kontrast til byens skjønnhet.
– Sevilla er perfekt som krimby. Fantastisk vakker og omtalt som «gledens by». Men hva skjuler seg bak fasaden? Spør Wilson som kom dit første gang i 1984. Siden har han vendt tilbake utallige ganger, spesielt etter at han og kona flyttet fra London til et øde gardsbruk i provinsen Alentejo i Portugal for snart 15 år siden.
Russisk mafia
Ifølge Wilson er noe av det som skjuler seg bak fasaden russisk mafia, som har gjort handelen med sexslaver til et av vest-Europas største sosiale og kriminelle problemer.
– Jeg har selv truffet mange jenter fra gamle østblokkland som har fortalt sine historier om livet som sexslaver. Helt fryktelige greier, men likevel får denne kriminelle virksomheten leve ganske i fred. For i motsetning til volds- og ranbølger blir herr og fru Hvermannsen lite berørt av sexhandelen. Det er noe de leser om, men som de ikke trenger å frykte. Og dermed blir det politiske presset for å stoppe mafiaens sexhandel mindre, hevder Wilson og tilføyer:
– Dessuten bruker de korrupsjon får å få fortsette i fred. Penger er enklest, sex og pedofili mest effektivt. For mens vårt samfunn lett tilgir økonomisk korrupsjon, er sex og framfor alt pedofili noe som er utilgivelig, sier Wilson som hevder at mafiaen i Spania gjerne bruker byggebransjen til hvitvasking av forbryterpenger. Akkurat som i boka.
– Ja. For selv om «De forsvunne hendene» er fiksjon, er det også virkelighet. Alt som skjer i boka kunne ha funnet sted i virkeligheten.
Mange tråder
At Wilson fletter inn så mange og viktige temaer i sine bøker, er selvsagt ingen tilfeldighet. Det gir ham mulighet til å nøste i mange tråder, samtidig som han lettere kan villede leserne.
– Jeg bygger opp lesernes sikkerhet ved å forfølge én tråd, for plutselig å gjøre dem usikre ved å slå inn på et helt annet spor. Og så videre. Det holder spenningen oppe, så lenge du ikke overdriver slik at leseren går seg helt vill i labyrinten, sier Robert Wilson som også liker å la noen løse tråder henge igjen i lufta.
– Dels for å gi meg størst mulig armslag, men framfor alt fordi virkeligheten er slik. Det er langt fra all rettferdighet som skjer fyldest. Oftere enn vi ønsker å tro stikker usynlige hender kjepper i hjulet for Fru Justisia.
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert mars 2005 i Bergens Tidende)
