(intervju opprinnelig publisert i 1997)
London: – Jeg formoder at dere også i Norge teller sauer for å sove. På engelsk blir de to magiske ordene «sleep» og «sheep» – og kombinerer du disse to får du «shleep». Snedig, ikke sant, ler Robert Wyatt.
«shleep» er tittelen på 52-åringens nye album. Det er avantgarderockerens første egne album på seks år, og det lange oppholdet forklarer han dels med at han har jobbet på venners plater og dels med egne konsentrasjonsvansker.
– En nær venn av meg døde i 1993, og i 1995 hadde jeg selv en liten psykisk kollaps. Og siden min helse ikke er så altfor god, satte disse begivenhetene meg ut av spill for en lengre periode, forklarer Wyatt – som har vært lenket til rullestolen siden han under en fyllekule falt ut gjennom et vindu i 1973.
Kulthelt
Før den tid hadde Wyatt markert seg sammen med avantgardebandet Soft Machine, men det er som soloartist han har gjort seg mest bemerket. Hans nye album «shleep» er av engelske kritikere hausset opp som hans beste siden den hudløse kultklassikeren «Rock Bottom» fra 1974.
Wyatt holder også selv «Rock Bottom» som sin personlige favoritt.
– Det var en vanskelig periode i mitt liv, og «Rock Bottom» hadde en direkte terapeutisk effekt. Dessuten ble den gitt ut samme dag som jeg giftet meg med Alfie, og da skjønte jeg at jeg for en gangs skyld hadde gjort noe bra, med de rette menneskene på rett tid, forteller Wyatt.
Nyansert
Til sine to største hits, hans personlige versjon av Monkees’ «I’m a Believer» og Elvis Costello/Clive Langers «Shipbuilding» har han et mer nyansert forhold.
-«Shipbuilding» var et stort øyeblikk. Det ga oss sjansen til å markere vår motstand mot Thatchers Falkland-krig, fastslår Wyatt som fortsatt har sin marxistiske tro i behold. Han fortsetter:
-«I’m a Believer» var derimot en nedtur. Da jeg havnet på «Top of the Pops» følte jeg meg som en fisk på land, der jeg bakset desperat rundt i min rullestol for ikke å kveles. Popstjerne var jeg vel bare i Andy Warhols berømte 15 minutter, men det tok jammen lang tid før jeg kom meg på rett spor igjen.
Kikker på verden
I dag bor Wyatt og kona Alfie utenfor Grimsby. Der trives han godt, selv om han fortsatt har vansker med å finne skikkelige arbeidsrutiner.
– Men rutinene jeg tross alt har, trives jeg godt med. Min hverdag er å rulle inn i musikkrommet mitt, med instrument på fanget og en kopp te på bordet. Så sitter jeg der og stirrer ut gjennom vinduet og kikker på mennesker som går forbi. Det blir det ikke nødvendigvis god musikk av, men sitter du bare slik tilstrekkelig mange timer i tilstrekkelig mange dager, er en eller annen idé nødt til å dukke opp før eller seinere, bedyrer Wyatt som på «shleep» blant annet jobber sammen med Brian Eno, Phil Manzanera og Paul Weller.
– Eno og Manzanera kjenner jeg godt fra før av, men Weller er en del yngre enn meg, så han har jeg bare fulgt på avstand. Som musikere og personer er de ganske forskjellige, men alle tre har det til felles at de er åpne og spennende mennesker å snakke og diskutere med, hevder Wyatt.
Lite mobil
Bortsett fra musikerne han jobber sammen med, har han minimal kontakt med dagens rockmiljø.
– Grimsby er ikke akkurat særlig «swinging», og som rullestolbruker er jeg mindre mobil enn de fleste andre. Når jeg i tillegg har kuttet ut turnélivet, blir kontakten med musikermiljøet heller sparsom. Dessuten er jeg blitt bestefar, og har bedre ting å gjøre enn å glane på rockvideoer for å holde meg oppdatert. Det får være måte på hvor infantil jeg skal være, ler han hjertelig.
Robert Wyatt omtales likevel med stor respekt i musikkmiljøet, ikke minst på grunn av sin åpne legning og meget personlige falsetto-stemme og musikalske uttrykk. Selv har han et langt mer uhøytidelig bilde av seg selv.
– Jeg er bare en av dem som har bastardisert rocken og jazzen, og noen dypere mening med det jeg gjør har jeg aldri hatt. Sannheten er så banal at jeg kuttet ut skolen i ung alder, og deretter gikk arbeidsledig i seks år. Jeg var derfor sjeleglad da jeg fikk sjansen til å daske trommer i et beatband, og i mangel på noe annet jeg kan gjøre, har jeg tviholdt på musikken siden.
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert i NTB oktober 1997)
