14. mars 2016 fylte Rockefeller 30 år, og jubileumsboka «Rockefeller» ble lansert. Som bokas redaktør skrev jeg tekster om alle de 30 årene, supplert med flotte bidrag fra veteraner som Lars Saabye Christensen, Anne Grete Preus, Michael Krohn og Jo Nesbø samt yngre stemmer som Karpe Diem, Marit Larsen og Highasakite.
Men selv om namedroppinga over kan utvides med Kari Bremnes, Lars Lillo-Stenberg, Prepple, Tommy Tee, Bertine Zetlitz, Janove Ottesen, May Irene Aasen, Petter Baarli og mange andre artister som skildrer og forteller om sine erfaringer og minner fra Rockefeller Music Hall, er det også en del det aldri blir plass til i en bok om dette.
Slik som mine egne erfaringer og minner. Men det er da heller ikke redaktørens oppgave å «skrive seg inn» i historien, og jeg kan derfor bestemt avkrefte at to av episodene i boka – om et lite barn som blir unnfaget på toalettet backstage og om en som stagediver fra galleriet – over hodet skulle ha noe med meg å gjøre.
Om ikke «Rockefeller»-boka er plassen å utbrodere egne minner, kan derimot LeffesLab være et velegned sted. For så mange kvelder som jeg har tilbragt på Rockefeller er det selvsagt blitt noen litt spesielle opplevelser å huske. Mange handler om glimrende konserter, men de blir så mange at jeg ikke har tenkt å sette opp en «beste»-liste her. Jeg har heller ikke tenkt å plage deg med lange noveller om selvopplevde ting, og nøyer meg derfor med å stoppe opp ved et par pussige episoder.
Lammet på konsert
Den første er fra siste halvdel av 1980-tallet, en tid som for meg var preget av tre småbarn i huset, mye reising, intens jobbing og mange (som oftest jobbrelaterte) utekvelder. Ut i fra tesen at jeg var udødelig kjørte jeg meg så pass hardt at jeg ofte gikk på reservekanna.
Det måtte jeg betale for etter en legendarisk NRK P3-fest på Frysja i Oslo. Da jeg neste morgen våknet var jeg lam i halve ansiktet. Uten følelser, og med et venstre øye som ikke kunne lukkes og et venstre øre som var som en sprukken membran.
Jeg hadde heldigvis ikke fått slag, men «bare» Bells parese, et lammende virus som kan slå til når immunforsvaret er svekket. Medisinen er å ta det med ro, mens ansiktslammelsen i løpet av noen måneder går tilbake.
Men bortsett fra det kan du leve som vanlig. Det tok derfor ikke mange dagene før jeg følte meg sterk nok til å gå på en konsertpå Rockefeller jeg bare «måtte» se. Det jeg ikke hadde tenkt på var at all lyd som nådde venstre øre ble forvrengt til det uigjenkjennelige, samtidig som det alltid like vidåpne øyet ikke hadde noen mulighet til å beskytte seg mot all sigarettrøyk som den gang lå tungt i salen. Smerten minnet meg på mange måter om da jeg i en tidligere fase av livet ble utsatt for tåregassangrep fra politiet.
Jeg innså at det neppe var vits i å gå på konserter før jeg var frisk igjen. Og det tok altså noen måneder. Ille da, men i ettertid ser jeg at jeg hadde godt av det. Tidligere hadde jeg et litt nevrotisk forhold til konserter, og torde ikke gå glipp av noe jeg trodde kunne bli veldig bra. Månedene vekk viste at det faktisk gikk helt greit likevel, i en slags erkjennelse av at «ok, den gikk jeg glipp av. Men det kommer sikkert noen andre gode også i framtida!»
Måtte vise leg for å få øl
Den andre episoden er av et litt annet slag, og handler om da jeg høsten 2001 skulle på Basement Jaxx-konsert på Rockefeller. Jeg var der på jobb for NRK sammen med en kollega, da jeg for en gangs skyld (?) fant ut at det kunne smake godt med en øl. Jeg gikk bort i baren for å kjøpe, men ble nektet fordi jeg ikke hadde et «ID-bånd» rundt håndleddet.
På grunn av et ungdommelig publikum med mange under 18 år i salen, måtte nemlig alle ha et slikt «over 18»-bånd for å få kjøpt alkohol. Jeg prøvde forsiktig å ymte frampå at jeg noen måneder før hadde passert 50 og at alle ansiktsrynkene kanskje kunne fungere som et gyldig alternativ til ID-båndet? Men den gang ei. Reglene var de samme for alle.
Jeg styrte dermed skrittene dit utdelingen av aldersbånd fant sted, mot framvisning av leg.. Da jeg gikk tilbake til baren med båndet rundt håndleddet fikk jeg et hyggelig smil mens ølen min ble tappet. Men fullt så enkelt var alt ikke likevel. Jeg hadde tenkt å kjøpe øl til kollegaen også, men det gikk ikke. Denne kvelden fikk man kun kjøpt en øl av gangen, og kun altså hvis man hadde bånd. Og det hadde jo ikke han.
Alene hjemme
Så kunne jeg selvsagt nevnt den gangen jeg var backstage og festet med Dumdum Boys etter en konsert, men tok feil dør da jeg endelig skulle dra. Resultatet ble at jeg verken kom ut eller tilbake, slik at jeg måtte blomstre i den innvendige trappa i mange timer i en øde og forlatt kontorbygning, natt til søndag.
Men den episoden er så vidt touchet innpå i boka, så jeg tror vi stopper her og avrunder med å nevne at
Rockefeller-boka blir lansert på Rockefeller tirsdag 16. februar kl. 16.30, med programstart (bokbading) ca kl. 17.Arrangementet forventes å vare i ca to timer, og er åpent for de så måtte ønske å komme. Og selvsagt vil du kunne kjøpe boka der, hvis du har lyst!
Av Leif Gjerstad
