(Intervju første gang publisert 1983)
København: Sting, vokalisten og komponisten i gruppen The Police, er rockens nye store idol. I Brøndbyhallen i København torsdag ledet han bandet gjennom et glitrende repertoar av låter, som på plate har toppet listene på begge sider av Atlanteren. Dessverre ble det ikke plass til Norge på årets triumfartede verdensturné.
Av de gruppene som dukket opp samtidig med punken, er nok The Police det bandet som har klart seg best. Uten å være punk, har de brukt deler av punkens energi til å skape en egenartet og nyskapende musikalsk blanding av reggaerytmer og moderne rock. Denne musikalske varianten har gått sin seiersgang verden rundt, samtidig som gruppens frontfigur, Sting, er blitt rockens nye, store sex-idol. Ikke minst i USA, hvor singelen «Every breath you take» og LP-en «Synchronicity» toppet salgslistene i nesten utrolige to måneder samtidig!
Triumf
Og platefremgangene er nå blitt fulgt opp med en ny, triumfartet turné. Både Danmark og Sverige sto på reiseruten, men dessverre ikke Norge. For etter å ha sett The Police i aksjon i København torsdag, kan vi trygt slå fast at det norske konsertpublikum har gått glipp av enda en musikalsk godbit.
Etter en litt famlende åpning med dårlig lyd i sangene «Synchronicity» og «Walking in Your Footsteps» fra deres siste LP, kom The Police (med litt hjelp fra to medbragte kordamer) sterkere etter hvert. Lyden ble bedre, samtidig som Sting (forøvrig kledd i en gammel blå arbeidsfrakk med hvite malingsflekker, som etter sigende ble funnet i garderoben rett før konserten), Andy Summers og Stewart Copeland fikk vist at de er samspilte, samtidig som de også holder mål som individuelle musikere. Særlig imponerte Summers med et oppfinnsomt gitarspill, befriende fritt for klisjéfylt publikumsfrieri.
Perler
Sangene kom som perler på en snor. «Message in the Bottle», -Walking on the Moon», «De Do Do Do, De Da Da Da», «Invisible Sun» og selvfølgelig gruppas to siste hits, «Every breath you take» og «Wrapped round your Finger». I tillegg var dessuten gamle låter som «Hole in my Life», «Don’t stand so close to me» og fremfor alt den forrykende avslutningen med «Roxanne» og de to ekstranumrene «Can’t stand losing you» og «So lonely», fint oppdatert med diverse spenningsskapende ekko og dub-lignende effekter, samt lange og helt nye og forfriskende mellompartler.
Når man til alt dette føyer til at gruppa brukte både det store lysanlegget og (i et par låter) røyklegging av scenen på en smakfull, kolorert og effektiv måte, fjernes all tvil. Både The Police og de over 5000 tilskuerne kunne trekke seg tilbake fra den upersonlige Brøndbyhallen godt fornøyde med hallen.
Kopiert
The Police trakk seg likevel ikke mer tilbake enn at vi en drøy time etter konserten fikk en liten pratestund med Sting. Blant annet om gruppas musikalske utvikling, som Sting beskriver slik: «Da vi startet, var vår bruk av reggaen noe helt nytt og spesielt. Men etter hvert som vi fikk suksess, tok flere og flere grupper etter vår stil. Både for ikke å stagnere og for å beholde et særpreg, har vi derfor glidd over i en mer åpen og kanskje også eksperimentell stil».
I Police er det altså Sting det dreier seg om. Han komponerer, han synger, han er sex-idolet. Føler Summers og Copeland seg tilsidesatt?
– Med tre individer med til dels nokså sterke og forskjellige ego i gruppa, er det klart at det oppstår spenninger. Men det gjør ingenting, for samtidig vet vi at det er nettopp denne ladde atmosfæren som får frem det beste i oss, svarer Sting og fører hendene gjennom det korte, lyse, strie håret. Samtidig trekker han frem sin og de andres aktiviteter utenom Police som en viktig grunn til suksess.
Allsidige
– Slik får vi utløsning for andre interesser. Å bare ha The Police hadde nok vært lite tilfredsstillende i lengden. Det er jo ikke alt som passer inn der. Og da er det mulig at spenningen i gruppa hadde fungert negativt i stedet for som nå, positivt. Sin egen filmkarriére oppsummerer Sting avslutnings vis som en ren hobby.
– Min far sa en gang at like gjerne som å hvile etter jobben, kan man gjøre noe annet. Og mitt «annet» er altså film. Jeg er dessuten så heldig at jeg ikke trenger pengene som filmingen gir. Derfor tar jeg bare akkurat de rollene jeg selv har lyst på. For uansett hva som måtte skje med mine filmroller: det er musiker jeg er, og det er musiker jeg vil forbli.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i Adresseavisen 15. oktober 1983)
