Første gang jeg traff Gregg Allman satt han i tusmørke lengst inn i en plysjdrapert turnébuss i Austin. Andre gangen var midt på natta på et hotellrom i New York. Begge gangene var han merkelig fjern og tilstede på en og samme gang.
Det vil si, første gangen var det ikke helt lett å uttale seg sikkert om ham, siden det nesten var umulig å se fyren, der han satt i den blodrødfargede plysjsofaen i turnébussen med noe som luktet mistenkelig rock’n’roll-tobakk. Han var i Austin for å spille på festivalen Riverfest, og noen timer før konserten – eller var det muligens dagen før? – fikk vi audiens hos den blonde, langhårete sørstatsrockeren.
Han dro karakteristisk på svarene, og vekslet mellom utflytende nonsens og skarpe observasjoner. Siden jeg hadde fulgt Allman Brothers Band siden de ga ut sitt klassiske «Live At Fillmore East»-album i 1971, var det selvsagt artig å treffe fyren med det surklete orgelet. Men neste møte ble faktisk artigere, da jeg var i New York sammen med Rick Danko, Eric Andersen og Jonas Fjeld. Og det viste seg at Gregg Allman bodde på samme hotell.
Gode buddies
I tillegg var selvsagt Allman og Danko gode buddies, så det endte med et langt musiserende nachspiel på hotellrommet. Til åpenbar glede for Allman og Danko, trolig også for Andersen. Og definitivt for meg. Den eneste som etterhvert kunne styre sin begeistring var Jonas Fjeld. Det var rommet hans vi satt på, han var trøtt og lengtet etter å få sove. Noe som ikke var fullt så enkelt med Allman og Danko i toppform.
Allman var i fin form også neste morgen, da vi skulle møtes til frokostintervju. En avtale jeg hadde vært smart nok til å avtale kvelden før og passelig minnet han på om da oppbruddets time fra Fjelds værelse endelig kom.
Skjønt frokost. Da jeg møtte opp til avtalt tid var det ingen Allman i sikte. Og han dukket heller ikke opp før et par timer seinere, helt uanfektet av at vi visstnok hadde gjort en avtale for et litt tidligere tidspunkt. Til gjengjeld var han vennligheten selv, og ikke bare mot meg, men alle som befant seg i nærheten, slik at intervjuet som totalt tok godt over timen uten alle digresjoner sikkert kunne vært unnagjort på kvarteret.
25 år siden
Og hvorfor nevner jeg dette nå? Jo, fordi det gikk opp for meg at det denne helgen var nøyaktig 25 år siden intervjuet jeg gjorde med Allman i New York ble publisert. Og da fikk jeg lyst til å hente fram både dét og det første fra Austin fire år tidligere. Her er de:
Les også: Sørstatrockens far (arkivintervju fra 1987)
Les også: Allman for alle mann (arkivintervju fra 1991)
Av Leif Gjerstad
