(intervju opprinnelig publisert august 1982)
London: Da «Family» slo igjennom i 60-åra, varte det ikke lenge før vokalist Roger Chapman ble advart av stemmeeksperter. Hvis han fortsatte å synge på sin hese måte, ville han miste stemmen totalt!
I dag, 15 år seinere, er hans karriere i ferd med å skyte ny fart. I Tyskland er han blitt stor stjerne. Han har dessuten sikret seg den høyeste utmerkelsen en artist kan få i tysk platebransje, den såkalte «Grammy». Og selvfølgelig, stemmen hans er like herlig rå og upolert som den noen gang har vært.
– Stemmeekspertene tok feil. Jeg har aldri hatt noe problem med min stemme. Den tåler mye, samtidig som jeg prøver å pleie den ved å leve et ryddig liv, forteller Roger Chapman. Tidligere hadde han rykte på seg for å være litt av en villmann. Han ler ved påminnelsen om sin fortid.
– Å, jeg vet nå ikke om det var så ille. Men jeg hadde vel mine «røkk» i ungdommen slik de fleste andre. Festa litt, testa noen av 60-åras psykedeliske stoffer og så videre. Men vil du synge, nytter det ikke å leve slik i en lengre periode. Da bare ender du opp som enda et utbrent vrak, som det dessverre finnes nok av i denne bransjen.
Lever rolig i London
I pakt med sine ord, er Roger Chapman sjelden «ute på byen» når han er hjemme i London. Han sier sjøl at han lever et rolig og tilbaketrukket liv sammen med kona. Ellers tilbringer han mye av fritida på den koselige puben «The Sun Inn» i Barnes, Sør-London hvor Dagbladet traff han. I tilknytning til denne, har de nemlig en boccia-klubb, et ballspill som ifølge Roger er avstressende og dessuten gir god mosjon.
– Og hvor du slipper å bli gjenkjent som «popstjerne» kanskje?
– Popstjerne, jeg? I England? Roger ler hjertelig. – Nei, det er nå ikke noe problem. Mine nye plater er ikke en gang utgitt her i landet. Engelske plateselskap er ikke interessert i meg eller min musikk.
– Føles det sårende, det at ditt hjemland ignorerer deg så totalt samtidig som andre land hyller deg?
– I begynnelsen lurte jeg kanskje litt, men i dag syns jeg det er helt all right. Jeg fikk smake på litt av bransjens stjernehysteri da jeg ledet Family og Streetwalkers, og det holdt lenge for meg. Jeg trives mye bedre nå, som jeg kan leve et normalt liv.
Lite spennende nytt
Om dagens engelske musikk forteller Roger ellers at han ikke er altfor begeistret.
– Grupper som Spandau Ballet og Duran Duran har lite nytt og spennende å komme med. Jeg syns i det hele tatt at det er mye dårlig musikk ute og går. Men det er kanskje urettferdig av meg å si det, siden jeg tross alt ikke vet altfor mye om dagens moter. Dessuten er det kanskje slik det alltid har vært. Noe er bra, mye er dårlig og utbudet kontrolleres i altfor stor grad av mektige forretningsinteresser.
Denne uviljen mot store selskaper er også en av årsakene til at Roger Chapman’s Short List er tilknyttet et lite plateselskap. Rogers enkle filosofi er at han trenger venner mer enn han trenger forretningsforbindelser.
– Da er det morsommere å spille, og så lenge det er morsomt kommer jeg aldri til å legge opp. Å slutte nå, som jeg stadig lærer mer, ville være som å kutte vekk de beste årene av mitt liv.
Sier altså Roger, som åpent foretrekker scenen foran studioet.
– På scenen kan du improvisere og være fri. Vi spiller aldri to like konserter. Jeg har nok materiale til å kunne skifte fra konsert til konsert. Og gammelt Family-stoff er det definitivt slutt på!
Med disse ordene takker Roger for seg, for å rekke å se et par av sine inspirasjonskilder, 8.8. King og Bobby Bland. Idet jeg skal forlate puben, blir jeg spurt av noen middelaldrende engelske gentlemen om Roger er «stor» i Norge.
Uansett, legger de til, han er en ordentlig trivelig fyr, men litt urettferdig er det at han har en jobb som tillater han å trene i boccia så mye. Han blir jo så altfor flink, avslutter de med et aldri så lite snev misunnelse i stemmen.
Av Leif Gjerstad
Les også: Family – en viktig del av familien
(intervju opprinnelig publisert i Dagbladet august 1982)
