Mange tror at Leffe er blitt musikkjournalist fordi han er så opptatt av musikk. Det er helt feil. Det som betyr noe er muligheten til å få treffe de store popstjernene! Slik som Rolling Stones.
Leffe har truffet både Keith Richards og Mick Jagger ved mer enn en anledning. I Stockholm fikk han oppleve Jagger fnyse av Richards planer om soloplate og hylle sine egne (det var den gangen begge var dumme nok til å tro at de kunne klare seg like godt uten Stones), og i Oslo fikk Leffe æren av å låne en skulder til Richards, da gitaristen etter en intervjuseanse og på litt ustø rockebein måtte geleides gjennom en lang korridor på Grand hotell.
Et tilbud man sier ja til
Det møtet som har gjort størst inntrykk er likevel da Rolling Stones skulle spille på Valle Hovin, en vakker (?) junidag i 1995.
Sin vane tro sonderte Leffe mulighetene for et intervju, men fikk ikke helt uventet negativt svar. Dagen før konserten fikk Leffe likevel en hysjhysj-telefon om at han som en av «svært få» priviligerte skulle bli invitert til en «meet and greet» med bandet, i forkant av Valle Hovin-gigen. (Og for de som eventuelt ikke kjenner meet and greet-begrepet, handler det som regel om litt mingling, hvor man kan møte og småsnakke litt uhøytidelig med stjernene noen minutter.)
Men Leffe måtte huske, sa plateselskapet, at han var så priviligert at det var lurt å holde kjeft om avtalen. Hvis ikke fryktet man kaos.
Magisk dag på Valle
Siden Leffe er helt hekta på å treffe stjerner, takket han selvsagt øyeblikkelig ja til tilbudet og lovte å holde kjeft.
At han samtidig ble bedt om å komme «litt ekstra tidlig» så han ikke som noe problem. Alle som har vært på Valle Hovin vet jo hvor koselig det er der, så egentlig føltes det bare lystbetont å komme et par timer tidligere enn nødvendig.
Da Leffe kom til Valle Hovin på selve dagen, fant han raskt det store hvite partyteltet. Og da han gikk inn i det forsto han straks at han var i de beste hender. For ikke bare sto det store fruktfat og småsnacks og øl og mineralvann og annet snadder på bordene, men kollegene Yngve Kvistad fra VG og Geir Rakvaag fra Nye Takter/Dagsavisen var også på plass.
Lang ventetid
Foruten oss priviligerte journaliter, var det også rundt dusinet forventningsfulel Volkswagen-ansatte tilstede. Det var jo det tyske bilmerket som sponset Rolling Stones-turnéen.
Tida går og ingenting skjer. Utover det at vi i og for seg har det hyggelig sammen, der vi spiser snacks og småprater. Enda mer tid går og ingenting skjer. Utover det at vi spiser enda mer snacks og fortsetter småpraten.
Men så, etter en time eller halvannen (Leffe var allerede så starstruck at det ble vanskelig å holde styr på klokka) kommer endelig en tysk Volkswagen-sjef med informasjon.
Entusiastiske instrukser
Teltet vi var i var bare en dekkmanøver, et ventelokale. Det er et helt annet telt vi skal få treffe Stones-gutta, forklarer han entusiastisk. Og med han som hærfører tusler de norske priviligerte journalistene og de utvalgte Volkswagen-ansatte høytidsstemte i retning backstage. Snart er tida kommet!
Men først får vi enda noen instrukser. Fortsatt entusiastisk forteller vår tyske hærfører at selv om Rolling Stones er vant med å spille for mangfoldige titusener, er dette noe helt annet. Stones-gutta er nervøse foran et møte som dette. Det er derfor viktig at vi alle sammen gir gutta en rungende applaus når de kommer inn i teltåpningen. Som premie skal vi til gjengjeld få hvert vårt bilde av oss selv sammen med Rolling Stones!
Gutta kommer…
Overbegeistret blide nikker vi en bekreftelse, og ikke før har vi sluttet å nikke, så står bandet der. Keith først, deretter Mick og Ronnie, med Charlie på slep.
-«Hi, how’re you doing». Flott å treffe deg igjen, sier Keith med et stort smil og fast håndtrykk før han slår Leffe på skulderen som gitaristen støttet seg til noen år i forveien. Sikkert som et tegn på at vi er blodsbrødre eller no’ sånt no’.
-«Hi», sier Mick også, men uten smil og med et langt slappere håndtrykk.
Mer fres da i Ronnie, som dessuten ledsager sitt håndtrykk med nok et «hyggelig å se deg igjen».
… og går
Charlie får vi ikke tid til å hilse på, før fotografen beordrer oppstilling for bilde. To kjappe flash, og i det samme som gløden fra flashen slokner, ser vi ryggen på de fire Stones-gutta mens de forlater teltet. Vårt eksklusive halvannet minutt lange møte er over.
– Stort! Nå skal jeg aldri vaske hånda mi mer, sier en strålende VW-ansatt tilfreds. Mens Leffe nok en gang kunne slå fast at det var dette som var livet. Glem musikken. Det er det å bli tatt bilde av sammen med Rolling Stones som betyr noe!
PS!
Leffe syntes det var så stort å bli tatt bilde av at han vokste flere sentimetere der og da. Noen annen forklaring kan det ikke finnes på at Geir Rakvaag, som vanligvis er hodet høyere enn Leffe, her knapt kan skimtes bak vår mann.
Av Leif Gjerstad
Les også: Mick Jagger – Stones skjebne uviss (arkivintervju fra 1987)
Les også: Keith Richards – Vil eldes med verdighet (arkivintervju fra 1988)
