(intervju opprinnelig publisert 1994)
Cannes: Den store musikkbransjefestivalen Midem satte av onsdagen til å hylle Diana Ross for hennes 30 år i bransjen, med pressekonferanse og gallamiddag for 500 gjester seinere på kvelden. I programmet var også innlagt en konsert med Diana Ross, hvor hun i løpet av en halvtime framførte noen av sine best kjente sanger.
Sola skinte vennlig og den røde løperen var rullet ut for å hilse Diana Ross velkommen til Cannes. Men sola skinner ikke for alle, og idyllen ble forstyrret av et 50-talls franskmenn som benyttet anledningen til å demonstrere mot det franske Televerkets privatiseringsplaner, rett utenfor Festivalhallen hvor flere hundre mennesker stimlet sammen for å få et glimt av den amerikanske superstjernen.
En korsfestet dukke iført arbeidsantrekk, taktfaste rop og løskrutteksplosjoner var en grell påminnelse om kontrasten mellom arbeidernes hverdag og det glamorøse preget som omgir Midem. En halvtime forsinket ankom Diana Ross i imitert leopardpels i en blå, åpen Rolls Royce Corniche.
Og mens hun smilende vinket til alle de frammøtte, lød de taktfaste protestropene med uforminsket styrke. Politiet opprettet raskt en sperring for å hindre demonstrantene fra å rykke for nært innpå den glamorøse idyllen.
Oppfattet aldri demonstrasjonen
– Jeg oppfattet aldri at det var en demonstrasjon, men trodde at de som alle andre var kommet for å hilse meg velkommen, fortalte Diana Ross på pressekonferansen etterpå. Omgitt av manager, advokat og sjefen for Midem, svarte hun villig på alle spørsmål og mottok med kledelig beskjedenhet alle gratulasjonene som kom fra nært og fjernt.
Bare når en journalist ønsket å snakke om hennes forhold til Michael Jackson ble idyllen brutt, og det oppsto travel aktivitet rundt henne for å stoppe slike «upassende» spørsmål. Men Diana løste floken selv, ved å erklære at hun fremdeles støttet Michael, men at hun ellers ikke ønsket å snakke om ham. Dette var da hennes dag, må vite.
Glade dager i Motown
Diana Ross platedebuterte sammen med Supremes i 1962, og slo igjennom med «Where Did Our Love Go» året etter. Det var Supremes første av en ubrutt rekke på sju hitsingler som toppet amerikanske hitlister, og 30 år etter er det fremdeles bare Madonna som kan måle seg i kommersielle framganger med den amerikanske divaen fra Detroit.
– Da jeg startet i Supremes hadde jeg ingen forestillinger om at det kunne ende slik, like lite som jeg ante noe om den rollen og innflytelsen Motown-artister skulle få. Motown-sjefen Berry Gordy Jr. hadde muligens noen visjoner, men verken jeg eller Motown-venner som Stevie Wonder, Marvin Gaye og Smokey Robinson tenkte i slike baner. Vi var bare glade for at vi fikk lov til å synge og spille inn plater.
– Jeg kom fra en fattig familie, og levde ut mine fantasier gjennom glamorøse blader. Ambisjonene og drømmene mine strakk seg derfor ikke lenger enn ønsket om å kunne kjøpe en jakke med pelskrage, forteller Diana Ross.
Siden den gang har hun hatt råd til og eid mange flotte pelser, men hennes samvittighet har nå fått henne på andre tanker.
– Det er 10 år siden sist jeg hadde en ekte pels, og den jeg har nå er bare en imitert leopardpels, sier Diana og får sin sektretær til å kaste ut pelsen til nærmere gjennomsyn til en journalist som ikke virker helt overbevist.
Familien viktig
Diana Ross framholder at det rolige familielivet er en vesentlig grunn til at hun har klart å holde sin posisjon som superstjerne i 30 år.
– Jeg synes synd på Michael Jackson, Madonna og andre virkelige superstjerner. Mens de har nådd et nivå hvor det er umulig å leve et normalt liv, har jeg kunnet gjøre det hele tida. Jeg er ikke omgitt av sikkerhetsvakter, og kan spasere fritt på gata sammen med de to små guttene Arne og jeg har, Even Olav og Ross Arne. Innimellom klager de riktignok over at de ikke har noen barnepike, men jeg trives godt med å være deres mor på heltid, med alle oppgaver det medfører.
Vi treffer Diana dagen etter at hun og hennes norske ektemann Arne Næss feiret sin åttende bryllupsdag, og med et lurt smil forteller hun at paret feiret dagen med «litt for mye champagne».
Fra tiden før Arne har Diana to barn, og hun forteller at begge for tiden satser på musikk.
– Ronda synger, mens Tracy går på jazzskole. Innerst inne hadde jeg kanskje ønsket at de ble advokater eller noe slikt, men selvfølgelig støtter og oppmuntrer jeg dem når de først har gjort sitt valg.
Hører mye musikk
Diana Ross hevder at hun fremdeles er meget opptatt av musikk, og at jazz er en av stilformene som ligger hennes hjerte aller nærmest. Men hun følger også med i dagens musikk, og hun har stor sans for rap.
– Jeg elsker rytmene, og selv om ikke tekstene er slike jeg kanskje ville synge, er de likevel viktige. Rapperne setter ord på hvordan mange unge, fargede opplever dagens USA, sier Diana Ross som uttrykker bekymring for utviklingen i 90-årenes USA.
– Både på TV og i leketøybransjen brukes vold som forlystelse og underholdning. Jeg er overbevist om at dette må ta noe av skylda for all den volden som preger vårt samfunn, og jeg har derfor nedlagt forbud mot leketøypistoler og den slags i hjemmet vårt. Samtidig vet jeg at jeg fungerer som en rollemodell for mange unge, og det er et ansvar som jeg prøver å være meg bevisst.
– Det er for øvrig en av grunnene til at jeg er i ferd med å starte eget plateselskap. Jeg ønsker å støtte unge artister, og la dem dele med meg av min erfaring. Altfor mange unge stjerner ender på stoffkjøret fordi de har vært dårlig forberedt på hva som kan komme til å skje.
Ny film
Da Diana Ross kom til Cannes onsdag fikk hun byens prestisjefylte gullmedalje for sin musikalske innsats gjennom 30 år. I sin lille takketale tillot hun seg samtidig å mimre om første gangen hun kom til Cannes.
– Det var for drøye 20 år siden, da jeg var invitert til filmfestivalen på grunn av «Lady Sings The Blues». Bare det å komme hit var fantastisk, men det som gjorde dagen til noe helt spesielt var at jeg fikk treffe Josephine Baker. Hun har alltid vært et stort forbilde for meg.
«Lady Sings The Blues» var Diana Ross’ første film, hvor hun hadde rollen som Billie Holiday i historien om den ulykkelige jazz/blueslegendens liv.
Siden har Diana ligget lavt på filmfronten, men nå har hun igjen kastet seg over film. Den første av tre tv-filmer med Diana, «Out of Darkness», har nylig hatt premiere i USA, og to til står på programmet. Foruten disse tre filmene foreligger det også planer om en biografisk film om Diana Ross.
– Men blir den noe av, skal selvsagt ikke jeg spille i den, smiler Diana og tilføyer kokett at hun egentlig syns en slik film kommer litt for tidlig.
– Jeg er jo ikke blitt så gammel, og har ingen planer om å gi meg med det første. Jeg skal synge så lenge dere ønsker å høre meg – og etter den tid også, for den saks skyld, avslutter Diana Ross før hun roper opp sin Arne på scenen. Etter mye om og men og nokså motvillig gjør han henne selskap, mens fotografene får sitt.
– Dette her har jo ikke noe med meg å gjøre, sier Arne til NTB før han tar sin kone under armen og ledsager henne ut av rommet.
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert i februar 1994 i NTB)
