(Anmeldelsen er skrevet på oppdrag for Bok365. Der ble den publisert 13. april og kan leses her)
Henrik H. Langeland skriver underholdende om å forvalte arv og jakte på makt på tidlig 1900-tall, innenfor sjøfartens nådeløse og kapitalistiske rammer. Gjaldt for 100 år siden, sikkert gyldig også i dag.
Henrik H. Langeland «Makten og æren» (Cappelen Damm, 288 sider)
I fjor var det 20 år siden Henrik H. Langeland fikk sitt store gjennombrudd med romanen «Wonderboy». Historien om finansmannen Christian von der Halls jakt på penger resulterte i et salg på godt over 100.000 bøker og sikret millioninntekter til Langeland. Beløp forfatteren ti år etter investerte i oppfølgerne «Fyrsten» og i 2020 endelig «Showtime», romanen som fullførte trilogien om finansmannen Christian von der Halls ferd fra den hysteriske dotcom-tiden via rått maktbegjær til livet som toppsjef i et eventbyrå.
Tar vi med den kontroversielle jubileumsboka i 2018 om de siste 25 år til Aker-konsernet som fikk Kjell Inge Røkke til å tenne på alle plugger, tegnes bildet av Langeland som en forfatter som mest naturlig hører hjemme i skjønnlitteraturens avdeling for næring og finans. Riktignok har han også gjort mye annet i sine snaue 25 år som forfatter, men det er i spillet om makt og penger 52-årige Langeland (som var Schibsted-trainee i unge år) synes å finne mest næring til sine prosjekter.
Rederiet
Det siste i denne rekken er Langelands nye roman med det megetsigende navnet «Makten og æren». Den skal ha vært inspirert av mange og lange samtaler med personer i Wilhelmsen-sfæren som visstnok skal ha god innsikt i Wilhelmsen-konsernets indre liv. Bakgrunnen til disse samtalene kjenner vi ikke, og hvor mye av det Langeland har fått vite som i omskrevet form har havnet i «Makten og æren» er like uklart.
Vi registrerer likevel at den fiktive andre-generasjonsrederen i boka deler fornavn med den virkelige andre-generasjonsrederen i Wilhelmsen-rederiet, Herman, for hva det måtte være verdt. Sikkert er i hvert fall at mens Langeland i von der Hall-trilogien gransket Norge på 2000-tallet, skrur han denne gangen klokka hundre år tilbake. Til den gangen Norge var en ung nasjon og familiedynastier erobret internasjonal sjøfart, mens de viste fram sine rikdommer og bygde makt i Norge.
18 år
«Makten og æren» starter som seg hør og bør med pomp og prakt i 1908, året bokas hovedperson Herman Lauritzen fyller 18 år. Dagen feires med storstilt fest i familiens høyborg Amaliebø utenfor Tønsberg, med alle byens nobiliteter til stede.
18-årsdagen markerer også dagen Herman formelt overtar makten i rederiet Lauritzen & Hvistendal, som ble grunnlagt og drevet av ungguttens avdøde far. Det er en stor arv som skal forvaltes og plikten kaller på Herman. Men før han kan tiltre som rederiets seniorsjef må han gå i lære i utlandet, og kombinasjonen første verdenskrig og et langvarig opphold på et sanatorium i Sveits som tuberkulosesyk gjør at det tar hele ni år før han igjen kan sette føttene på norsk mark.
Synet som møter ham blir noe helt annet enn forventet. Familierederiet ligger med brukket rygg, og tidligere venner og samarbeidspartnere sirkler som blodtørstige gribber rundt det havarerte rederiet. Også på det personlige plan føler Herman seg sveket på det grøvste av enkelte familiemedlemmer og tidligere venner, og drevet av hevn og ærgjerrighet går han like metodisk som nådeløst til verks for å gjenreise firmaet og familiens ære.
Familien Lauritzen
Mens Herman planlegger og legger ut på sitt hevngjerrige tokt, inviteres vi inn i det høyborgerlige hjems fornemme salonger. Vi får et detaljert innblikk i overklasselivets skikk og bruk på tidlig 1900-tall, men siden den unge rederen ikke lever i et vakuum får vi også kontakt med nye strømninger i samfunnet, med den revolusjonære arbeiderbevegelsens framvekst og den gryende kvinnefrigjøringen som naturlige stikkord.
Mest kretser handlingen likevel rundt Herman og hans nærmeste familie, der hans aller nærmeste framtrer mer som spøkelser enn som levende personer. Mora fordi hun i Hermans øyne sviktet mens han var borte. Lillesøsteren Mathilde fordi hun forsvant under dramatiske omstendigheter på Hermans 18-årsdag og lillebror Alf fordi han motvillig ble sendt til sjøs der han avanserte til kaptein, men siden ikke har latt høre fra seg. (Dette siste blir for øvrig håndtert på en måte som antyder at det kan bli flere bøker om Lauritzen-familien).
På veggen henger dessuten maleriet av hans far, som en evig påminnelse om hva han mistet som barn og hva som holder ham fanget som voksen. Arv er noe som forplikter, og plikt er noe som binder.
Følelseskald og beregnende
Mathildes skjebne og Hermans egne på-døden-nær-opplevelser på sanatoriet og til sjøs oppsøker ham som et mareritt både i søvnen og på dagtid, og sterk som skjøre Herman helst vil være prøver han å fortrenge alle de traumatiske følelsene. Men selv om han klarer å legge lokk på dem, klarer han ikke å unnslippe dem.
I prosessen framstår Herman som alt mer følelseskald og beregnende, og sympatien som vi tidlig i boka følte med den litt naivt idealistiske unggutten forvitrer gradvis etter hvert som sidene renner på og hans nådeløse karakter trer mer åpent fram. Den emosjonelle distansen som Herman holder til de fleste, medvirker også til at de fleste andre personene i boka forblir bifigurer i utkanten som vi aldri blir ordentlig kjent med.
Spørsmål om lojalitet
Unntaket er Hermans gamle barnepike Oline og hennes sønn Isak, som nå er ansatt hos Herman og blir hans nærmeste hånd. Gjennom disse to får Langeland tre inn i arbeiderboliger og skildre den store avstanden mellom fattig og rik. Og samtidig som han tegner klassebilder, får han filosofert over begrepet lojalitet. Når klassene står mot hverandre og så langt fra hverandre, er det da mulig med tette bånd på tvers av klassene – og hva blir eventuelt konsekvensene?
For å spisse problemstillingen får vi også hilse på Isaks revolusjonære bror Oscar, men i Langelands hender blir han mest en sjablong som vi aldri blir ordentlig kjent med. For handlingens del er vel heller ikke Oscar så viktig, så kanskje kunne Langeland like gjerne ha flyttet ham ut fra sidene?
Handling med driv
Om det skorter litt på dybden i personbeskrivelsene, tar Langeland det igjen på handlingen. Gjennom flere bøker har han vist sin evne til å bygge opp plot som holder spenningen ved like. Så også i «Makten og æren», der vi etter nesten hvert eneste korte kapittel lurer spent på hva som hva som vil skje rundt neste hjørne.
Noen gang overrasker forfatteren oss med snedige grep, andre ganger overanstrenger han seg kanskje for å få alt til å henge sammen. Men hele veien gjør han det med en lettlest tone som viser hans styrke som historieforteller og som gjør «Makten og æren» til en fornøyelig leseopplevelse.
Av Leif Gjerstad
(Anmeldelsen er skrevet på oppdrag for Bok365. Der ble den publisert 13. april og kan leses her)
