Etter fem musikkalbum gir Sandra Kolstad nå ut sin første roman. Men hørte hun på fjortisheltene Coldplay da hun skrev «To ord for ødeleggelse»?
De låtene som preger oss mest opp gjennom livet er dem vi hørte på som 14-åringer, konkluderer et forskningsprosjekt som er publisert i tidsskriftet Music & Science Journal. Grunnen oppgis å være at vi er mye bedre til å lagre og vurdere minner fra tenårene og tidlig voksenliv, sammenliknet med seinere faser i livet. Og året som skiller seg ut aller mest i denne sammenheng er det året vi er 14.
Vi har tatt studiet på ordet og kontaktet Sandra Kolstad for å høre om hennes fjortisminner.
Når fylte du fjorten?
– Skal vi se, jeg fylte fjorten januar 1999.
Hvilke er de sterkeste musikalske minner du har fra det året?
– Vet du hva, min hukommelse er helt elendig. Men jeg tror faktisk at jeg hørte mye på Coldplay det året. Den første plata deres? Tror jeg fikk den og en discman til 14-års-dagen min og det føltes helt vilt høyteknologisk å vandre gjennom mørket til skolen med musikk på øret på den måten. Og Annie Lennox. Og Laurie Anderson.
Hva slags musikk lyttet du ellers på?
– GONG hørte jeg mye på. Pappa drev i sin tid platebutikken Utopia i Oslo, så det gikk mye i prog og spacerock hjemme.
Hvor mye har de inntrykkene du fikk som fjortis farget musikken du siden har gjort?
– Det synes jeg det er vanskelig å svare på, det er vanskelig å se seg selv utenfra på den måten. Men jeg er svak for irregulære former og mer eksperimentelle uttrykk, det kan nok ha hatt noe med musikken jeg hørte på da å gjøre.
Du albumdebuterte i 2011 og slapp ditt femte soloalbum «Burning Love» i 2019. Nå er du aktuell med noe helt annet, med romanen «To ord for ødeleggelse», din skjønnlitterære debut. Hva kan du si om den?
– Ja, i år er det ti år siden jeg debuterte med albumet CRUX! Når det gjelder min roman «To ord for ødeleggelse» er det en bok om et destruktivt forhold mellom Frida og Nina. Jeg ville undersøke hvilke dynamikker som eksisterer i sånne grenseoverskridende relasjoner.
Vi kjenner deg først og fremst som musiker. Har du skrevet lenge, eller er det noe som har dukket opp i «voksenalder»?
– Jeg har skrevet siden jeg lærte meg å skrive, da jeg gikk på barneskolen fylte jeg den ene kladdeboka etter den andre med noveller, dikt og faktisk en liten roman, Indianergutten.
I 2019 ga du ut to album, og nå kommer du altså med en roman. Ser du for deg et vekselbruk framover, eller er romanen mest å betrakte som supplement til musikken?
– Godt, men vanskelig spørsmål. Jeg vet faktisk ikke. Jeg er bare helt vilt takknemlig hver eneste dag for at jeg får holde på med det jeg helst vil holde på med.
Tør du antyde når vi får neste «nye» med deg – og blir det album eller bok?
– Neste blir plate, og den begynner faktisk å ta form så vidt. Umulig å si noe om når den kommer ut enda, men jeg er et rastløst vesen, så jeg tipper det ikke blir altfor lenge til.
Av Leif Gjerstad
