Øyvind anbefaler – november 2023
November er julemåneden i platebransjen, i år med nytt fra blant andre Paal Flaata, Moddi og Darling West. Her kan du også lese om sju andre album som kom denne måneden, fra bl.a. norske Trond Kallevåg, Spoonful of Blues og Onkel Tuka og amerikaneren Robert Finley.
ROBERT SKARSBAKK: «Into The Wood»
På denne månedens første dag kom album nummer tre fra den Sandefjord-bosatte produktdesigneren og atisten Robert Skarsbakk, opprinnelig fra Trondheim. Han traff meg veldig på debuten «Like Everything Is OK» (2016), først og fremst for sine fine later, fine stemninger og en myk vokal.
Han fulgte fint opp med «Maybe Someday» (2020), og holder seg i samme musikalske landskap på «Into The Wood» – hvis du ser bort fra den utypiske rockeren «Drown Me». Det første albumet ble produsert av Robert og Kai Andersen, toeren var sjølprodusert – og her er det «trollmannen» fra Halden, multiinstrumentalist Freddy Holm, som har produsentrollen. Han høres også på diverse instrumenter gjennom albumet, som har en hovedvekt av ganske tilbakelente og behagelige låter – kanskje det noen vil kalle soft rock.
TROND KALLEVÅG: «Amerikabåten»
Jeg «oppdaget» gitaristen og komponisten Trond Kallevåg ved en tilfeldighet da han spilte pedal steel med bergenseren Jarle Skavhellen under en konsert i Oslo. De hadde akkurat møtt hverandre. Det var en liten «åpenbaring» for en som er glad i dette herlige, men også «utskjelte» instrumentet som er selve lyden av country.
Hans to første album, «Bedehus & Hawaii» (2019) og «Fengselsfugl» (2021), var inspirert av «egenopplevde livshendelser og møter med miljøer som står ved siden av det etablerte», som det står i presseskrivet. På album nummer tre utforsker han et skjæringspunkt mellom norsk og amerikansk folkemusikk gjennom å ta utgangspunkt i den store drømmen og livet om bord på båtene som fraktet nordmenn over til Amerika helt fram til midten av 1900-tallet.
Kallevåg er en av dem som sverger til musikk uten ord, og det interessante er at ordene ikke er et savn her. Det er ingen ting som «står i veien» for musikken. Geir Sundstøl spilte pedal steel på de to første albumene, og for første gang er det Trond sjøl som trakterer instrumentet. Det gjør han med bravur, på et album som følger opp de to første på en fin måte. Sammen med Daniela Reyes (gitar/trekkspill), Selma French (fiolin/hardingfele/gitar), Haakon Aase (fiolin/gitar/trøorgel), Jo Berger Myhre (bass) og Ole Øverby (trommer/sag/glass) har han skapt et musikalsk rom der folkemusikk, americana og en dose jazz trives godt sammen. Jeg ser på de tre albumene som en slags trilogi som du knapt har hørt maken til før. Det nærmeste jeg kommer stilmessig er Geir Sundstøls mange soloalbum og Stian Carstensens album «Musical Sanatorium» (2021).
SPOONFUL OF BLUES: «Songs From Notodden Norway»
Hvem skulle tro at åpningslåten «Blood Red Tears» skulle få en så symbolsk betydning. Samme dag som Spoonful of Blues ga ut sitt nye album fikk vi nyheten om at bandets gitarist Morten Omlid var funnet død i sitt hjem på Notodden.
Det var en utrolig trist nyhet for familien og Notoddens musikkmiljø, og ikke minst for Spoonful of Blues og Rita Engedalen, som begge har nydt godt av Mortens enorme kapasitet som gitarist. Han var en klippe i Spoonful og Blues og Ritas eget band helt fra den gang det het Backbone og Damer i blues. Han var også lærer på musikkskolen og Little Steven’s Blues School, og det var han som lærte Christoffer «Kid» Andersen å spille gitar. Fra han var 12-14 år tok han turen fra Bamble til Notodden for å lære å spille av Morten. Nå er Kid en av verdens mest etterspurte bluesprodusenter og -gitarister.
Morten var veldig stolt av det nye albumet, som han og bandet skulle presentere på turné framover. Sammen med Jostein Forsberg (vokal/munnspill) skrev Morten de elleve låtene på det nye albumet, og hans distinkte gitarspill er lett gjenkjennelig. Det er også bluesrocken til Notodden-bandet, som også teller Eskil Aasland (trommer) og Tony Caddle (bass). Likevel er jeg spesielt svak for tilbakelente «Hold Me In Your Arms Tonight», og særlig nå – fordi «kraftgitarist» Morten der demonstrerer sitt vare og fine gitarspill.
EIR: «Om jeg lar deg sove må du våkne»
Eir Vatn Strøm alias Eir, spiller og synger i folkemusikktrioen Ævestaden, men solodebuterer med albumet «Om jeg lar deg sove må du våkne». I likhet med Ævestaden utfordrer Eir, som ble kåret til årets unge folkemusiker i fjor, sjangeren og mikser folkemusikk, pop, rock og elektronika. Men merk, hun har en bachelor i norsk folkemusikk, så vi leker ikke her.
Soloalbumet hennes er en besnærende musikalsk miks som det er lett å like. Sjøl spiller hun kraviklyre i tillegg til at hun synger med en fantastisk levende stemme som er som skapt for denne miksen. Med unntak av to trad-låter er Eir komponist. Begynn med «Min elskede», så får du en idé om hva Eir vil med musikken sin.
ONKEL TUKA: «Når villdyret sovner»
Onkel Tuka fra Halden har gitt ut ti plater i løpet av sin 25 år lange eksistens. «Når villdyret sovner», en parafrase over Jack Londons roman «Når villdyret våkner» (1903), er ikke blant deres aller beste, men et band som presterer en låttittel som «Så renslig at ho vaska meg ut av livet sitt» må få min – og kanskje din – oppmerksomhet.
De startet som et rockeband, men har endt opp som et band som mikser country, countryrock og bluegrass med en litt pønka innstilling – alltid med de underfundige og vekselvis humoristiske og triste tekstene til vokalist Håkon Ohlgren fulle av levd liv. Hjembyen Halden er ofte utgangspunkt, men her har de også gitt plass til to relaterte true crime-historier fra 60-tallet i nabobyen Fredrikstad. «Det ble 14 slag den jula», synger Ohlgren lakonisk om Kake-Bernhard og hans tørrlagte svirebror i «Lille julaften i Lille Helvete». Strengemaestro Geir Sundstøl har produsert sammen med bandet, og er også integrert i bandet, som ellers består av hovedkomponist Kjell Pop (Kjetil Johnsen), Lars Ivar Borg, Omar Østli, Snorre Kopperud og Åsmund Solli.
MAJ BRITT ANDERSEN: «Tredje sangbok»
I løpet av fem år har Maj Britt Andersen gitt ut tre album, alle med musikk av ektemannen Geir Holmsen og tekster av Lars Saabye Christensen, med Kringkastingsorkestret som musikalsk følge under ledelse av dirigent Ingar Heine Bergby, Ernst Simon Glaser (cello), Ivar Anton Waagard (piano), Ingvil Habbestad (nøkkelharpe) og datteren Daniela Reyes Holmsen på akkordion.
Det er en imponererende «trilogi» som her avsluttes med «Tredje sangbok», 32 låter pluss åtte spor der Christensen leser på en spesialutgave av det første av de tre, «Stille sted», på strømming. Det hele er sobert gjennomført, uten store fakter – tre «lyttealbum» som står i sterk kontrast til veldig mye av det som gis ut i dag.
ROBERT FINLEY: «Black Bayou»
Den kom riktignok i slutten av oktober, men det får passere. Robert Finley (snart 70) debuterte seint, til tross for at han hadde spilt live in mange år. I 2016 kom «Age Don’t Mean A Thing», og «Black Bayou» er fjerde album på ganske kort tid.
De tre siste er produsert av Dan Auerbach fra The Black Keys, og det er i utgangspunktet et kvalitetsstempel. Er det ok for Dan er det ok for oss. Albumet er spilt inn i Nashville, men det er fortsatt gospel, soul, blues og R&B som kommer ut av høyttalerne. En av låtene har til og med fått tittelen «Gospel Blues». Albumet avsluttes med «Alligator Bait». Finley er tross alt fra Louisiana! Blant musikerne, i tillegg til Finley på gitar og vokal, er Kenny Brown fra R.L. Burnsides band. Og – albumet har noe av råskapen og den litt rufsete og «uvørne» stilen til Burnside og hans Mississippi-kolleger. Familien Finley er for øvrig godt representert, siden både datter og barnebarn korer.
DARLING WEST: «Lights»
I jula handler mye om lys, og det har ekteparet Mari Sandvær Kreken og Tor Egil Kreken i Darling West tatt konsekvensen av. I mars kom duoens femte album, «Cosmos». Nå har de kalt sitt første julealbum «Lights», med kjente og ukjente låter.
Mange vil huske bandets opptreden i NRKs «Kvelden før kvelden» i fjor. Det måtte bli plate av det, med mange av de samme låtene. Mari (vokal/gitar) og Tor Egil (vokal/bass/banjo) har dratt med seg bandmedlemmene Thomas Gallatin (trommer/perkusjon) og Christer Slaaen (gitarer) inn i produksjonen og som låtskrivere på tittellåten, albumets ene egenskrevne bidrag. Resultatet er et nydelig album som «flyter» sømløst i en musikalsk verden av americana tilsatt litt pop, vestkyst-toner og kosmisk country med et hint av ørkenblues kog norsk folkemusikk.
Det siste hører du i «Folkefrelsar», en av tre norskspråklige låter på albumet. De øvrige sju synges på engelsk. En av dem er velkjent for alle med tilgang til en radio. Men – jeg kan forsikre dere om at Darling Wests versjon av «Driving Home For Christmas» er veldig annerledes enn Chris Reas originalinnspilling av det som må kalles en skikkelig landeplage, eller til og med «juleplage». «Christmas Must Be Tonight», med gjesteartist Bernhoft i duett med Mari, har fått en oppdatering, men ligger ikke så langt unna The Bands originalinnspilling. Derimot har du aldri hørt juleklassikeren «Mitt hjerte alltid vanker» i en liknende «drakt». Blant gjestene er også Sivert Høyem, Live Hanken og amerikaneren Matthew Logan Vasquez og medmusikerne Kjetil Steensnæs (steel-gitar), Kristoffer Lo (blås) og Torjus Vierli (tangenter) bidrar til et strålende resultat.
MODDI: «Denna tida i fjor»
Pål Moddi Knutsen er en av mange som har et problematisk forhold til jula, og «Denne tida i fjor» må karakteriseres som ei «ærlig juleplate». Sjøl forteller han at albumet er «til alle dem som gruer seg til jul. De som prøver og ikke får det til. De som ikke vil prøve. De som gleder seg til alt er over og at året kan begynne på nytt.»
Han har skrevet et knippe låter om en «uperfekt jul, om hykleriet, angsten for kreditorene, savnet etter hvit jul og urskriket etter mer tid og mindre ting». Albumet bærer preg av det, men her er også fine, tilbakeskuende tekster om da jula ble opplevd som fin – som tittellåten med Frida Ånnevik på gjestevokal. I lys av alt det skremmende som skjer har Hanne Bjerkmann, med en stemme som kunne vært en ung Moddi, et ganske annerledes ønske i duetten «Kjære nissen»: «Førr det eg vil ha e det ingen som selg / Eg ønske meg ingenting til jul».
Moddi er også imponererende aktuell, i teknoinspirerte «E det detta som e jul» synger han: «På Gaza uler flyalarmen mens vi søng om Jerusalem». De fleste av låtene må ellers klassifiseres som visepop. To av dem er «lånt», Ellen Sofie Hovlands «Nå kommer jula til alle» og en skikkelig klassiker ikke minst i nord, Trygve Hoffs «Nordnorsk julesalme» (som han også spilte inn på et samlealbum for tolv år siden), med «dramatisk» stryk fra Arktisk Filharmoni. Sverre Laupstad har arrangert, produsert og bidratt som medkomponist.
PAAL FLAATA: «I Heard The Bells on Christmas Day»
I 2006 ga Paal Flaata ut «Christmas Island», som regnes som et av de beste julealbum som er gitt ut her hjemme – ikke minst fordi Flaata også har en av landets fineste stemmer. Det er en god kombinasjon.
Han ga riktignok ut «I Wish Every Day Could Be Like Christmas» sammen med Vidar Busk og nylig avdøde Stephen Ackles – som The Fab 3 – på samme dag for seks år siden, men «I Heard The Bells On Christmas Day» er altså første soloalbum med julesanger på 17 år. Og – da gjør han det ordentlig. Du skal ha litt guts for å åpne med «julesangenes julesang», «O Holy Night», men selvfølgelig fikser han det. Den glir rett over i tradisjonelle «Green Grows The Holly» i en nydelig versjon.
Flaata sier sjøl at han ville lage ei juleplate som låter «så utrolig gammeldags», og den er i hvert fall tidløs. Mye av æren for at dette har alle muligheter til å bli en ny «juleklassiker» er også musiker og produsent Gøran Grini, Paals faste samarbeidspartner gjennom over 20 år.
– Gøran blir bare bedre og bedre, så det er ham og meg, sier Flaata i presseskrivet.
November er julemåneden i platebransjen, i år med nytt fra blant andre Paal Flaata, Moddi og Darling West. Her kan du også lese om sju andre album som kom denne måneden, fra bl.a. norske Trond Kallevåg, Spoonful of Blues og Onkel Tuka og amerikaneren Robert Finley.
Av Øyvind Rønning
Tidligere Dagblad-journalist og nåværende frilanser Øyvind Rønning publiserer hver måned noen anbefalinger av nye album på sin Facebook-side. Nå har Øyvind og LeffesLab inngått et samarbeid som innebærer at hans anbefalinger også vil bli publisert på LeffesLab.
