James Blake gjør ikke noe stort nummer av seg selv. Men det han gjør er stort nok.
På mange måter er James Blake prototypen på 1970-tallets følsomme visesanger som ville finne seg sjæl og brette ut sin sjel. Med den aldri så lille forskjellen at mens hans eldre kolleger brukte kassegitaren til å uttrykke sine følelser, omgir Blake seg med en mer moderne maskinpark.
Han sitter rolig bak sine tangenter, de to medbrakte musikerne (en på trommer, en på gitarer/knotter) holder seg stødig på sine plasser og oppsettet er så minimalistisk at Øyafestivalens store scene kan føles så altfor stor for en fyr som Blake.
Skaper intimitet
Likevel klarer han å skape en intimitet som fyller scenen og omfavner publikum med sine lavmælte fortellinger og sin sjelfulle stemme. Oftest i dvelende, spartansk elektronika-innpakning der bassen buldrer under knusktørr knitrende lyd, som regel kontrastert med varmende analoge innslag og innimellom også kjærkommen dynamikk som røsker opp og skaper variasjon.
Det er nå åtte år siden den 30-årige briten albumdebuterte med kritikerroste «James Blake» og seks år siden det store gjennombruddet med «Overgrown». Hele veien har han vært tro mot sitt konsept, seinest da han tidligere i år ga ut sitt fjerde album, «Assume Form».
Min egen interesse for Blake som plateartist har nok bleknet med årene, men konserten på Øyafestivalen torsdag fungerte som en grei påminnelse om en artist som har mye å by på. Uten å gjøre så altfor mye ut av seg selv.
Av Leif Gjerstad
Flere saker fra Øyafestivalen her!
