Øyvind anbefaler – mai 2024
Flere av albumene som anbefales i denne månedens «spalte» kom tidlig denne måneden, men det er også nyere utgivelser representert her. Spennet er stort, fra en gjennomtatoert Ledfoot som for første gang har spilt inn et album med band og instrumentalmusikk fra gitarmaestro Espen Liland til hippiemusikk fra Bergen (Stain Monsters), progrock fra norske Maldito, country/bluegrass (Lost Dog Street Band), det norsk-britiske bluesfantomet Krissy Mathews, jazzpop fra norske Zo Popi, folk/countryrock fra Nashville-baserte Will Kimbrough og honky tonk fra Sørlandet (Country Cult)
LEDFOOT: «Outsiders»
Vi er vant med at Tim Scott McConnell, alias Ledfoot, er et lite band aleine, seinest på Herr Nilsen i Oslo forrige torsdag. Han spilte riktignok i The Rockats og Havalinas i USA på 80- og 90-tallet, men for første gang her i landet har han samlet et band rundt seg for å spille inn et album. Det er så spesielt at musikerne må nevnes: Markus O. Klyve (keyboards/kor/medprodusent), Bjørn Holm (bass/kontrabass/kor) og Tobby Johansen (trommer/perkusjon). Kjartan Hesthagen er medprodusent sammen med Ledfoot (vokal/gitarer/låtskriver) og Klyve.
Det blir ganske lystig når Ledfoot drar med seg en liten gjeng inn i studio, og derfor er dette et ganske annerledes album enn den litt tunge goth-inspirerte musikken vi er vant til med den effektive 12-strengeren til Ledfoot fremst i monitor. Det er ingen som vil protestere om denne settes i americana-seksjonen i platebutikken.
Det første som slår meg er at «han torpedoen fra ‘Exit’» blir mindre «farlig» og bredere når han menger seg med medmusikere. Albumet viser en mildere Ledfoot som for eksempel gjør opp status i åpningssporet «Thunder & Rain»: «Dear mother, forgive me for all that I’ve done / I know you’re ashamed of the son I’ve become / But when I look back on the way I was raised / Whatever I am you’re at least half to blame». Han har ingen tro på et liv etter dette heller. I «Dead Is Dead» synger han: «I don’t believe in heaven / Although I’ve been through hell». Artister som skriver tekster som disse to eksemplene fortjener all mulig beundring.
Ledfoot spilte riktignok inn det utmerkete duoalbumet «Limited Edition Lava Lamp» med Ronnie Le Tekrø i fjor, men det er befriende at han gjør noe annet enn det han har gjort de siste åra som soloartist. Prosjektet fikk en tøff start, da tyver stakk av med flere prøvepressinger. Det medførte forsinkelser, men nå er albumet for lengst på lager. På Herr Nilsen forrige torsdag stilte han som vanlig solo, og det funker som bare det. Likevel er vi nok mange som nå bare venter på at han skal samle sammen bandet og gi oss dette materialet live.
ESPEN LILAND: «Family Album»
Espen Liland kan også kalles en «outsider». Han er kjent som en meget god bakmann, og mange band har nydt godt av hans gitarspill. Jeg tør påstå at han er en av de aller beste her i landet på sitt instrument. Det tok lang tid før han solodebuterte, men i 2019 kom «Ego». Fem år etter er han tilbake med et nytt soloalbum.
Instrumentalmusikk er ikke en meget utbredt sjanger, men det fins noen virkelig gode der ute. Sjøl fikk jeg tidlig sans for amerikaneren Leo Kottke og særlig hans album «6 & 12 String Guitar» fra 1971. Kottke vekslet mellom instrumentalt og vokalt, og i motsetning til Liland spiller han akustisk gitar. Jeg veit ikke hvor «vår mann» henter inspirasjonen, men det er et ganske stort spenn på «Family Album» – fra myke låter til tøffere, rocka toner med innslag av elektronika.
Elleve av sangene har personnavn som titler. Her snakker vi nok om nær familie. De to siste heter «Oss» og «Virvelvind», de siste antar jeg er tiltenkt han og kona og det siste bare kona… Personlig liker jeg best myke «Leon», «Octavia» og «Lissa». Dette er musikk så lyrisk den går an å bli uten at et eneste ord blir sunget!
MALDITO: «Contact Light»
Maldito er bandet som sa nei til å skrive låter sammen med Paul McCartney fordi de syntes det var viktigere å fortsette turneen de var på i Tyskland i stedet for å avlyse. Det står respekt av sånt.
Bandet ble startet av Vegard Ring (vokal/gitar) og Bendik Brevik (gitar) da de begge gikk på Liverpool Institute for Performing Arts – eller McCartney-skolen som mange kjenner den som. Etter litt «utprøving» er Jon Olav Alstad og Gard Nødset inne på henholdsvis bass og trommer.
Bandet kom «bare» på tredjeplass i Union Blues Cup på Notodden i 2017, men prøvde seg igjen året etter og gikk helt til topps. Det førte til over 60 konserter i Norge, England og Tyskland og deltakelse i The International Blues Challenge i Memphis i 2020, der det ble stopp i kvartfinalen.
Trønderne har skaffet seg et navn i Tyskland, der de har turnert en del og i fjor ble invitert til å spille en radiokonsert som nådde en million lyttere. Debutalbumet «Heartlands» kom i 2021, og bandet mener sjøl at de er tro mot sine bluesrockrøtter når de nå følger opp med «Contact Light». Samtidig høres det godt at de har utviklet seg som band, og at de har flere farger på palletten nå. Det er tydelig at de utforsker nye territorier musikalsk, inspirert av 70-talls progrock. Jeg hører en del Yes-inspirasjon, men Maldito har også latt seg inspirere av de lokale heltene i Motorpsycho og kanskje også Bokassa. «Contact Light» er tidløs, unorsk, energisk, pulserende, rødglødende rock’n’roll. Mine favoritter: Åpningen «Moon and the Stars», «The Clown», «Balloon» og den episke avslutningen «Nothing».
LOST DOG STREET BAND: «Survived»
Lost Dog Street Band er Benjamin Tod Flippo (vokal/gitar/munnspill) og kona Ashley Mae (fele/vokal) pluss Jeff Loops på bass, og «Survived» kunne vært spilt inn tidlig i forrige århundre. Flippo har gitt ut tre soloplater, men det er «gatebandet» som ble startet av ham og kona i 2011 som har hovedfokus. Han møtte kona da de var tenåringer, og mens hun gikk på college var han togloffer og gatemusiker. I «Last Train» synger han om at han har tatt sin siste togtur, ihvertfall som loffer.
Paret er bosatt i bluegrass-musikkens fødestat, Kentucky, og det er nok å se på coveret for å fastslå at musikken de spiller er «eldgammel». Lost Dog Street Band spiller en blanding av country, bluegrass, folk og det som kalles old-time music – eller bare hillbillymusikk.
Det er vanskelig å beskrive, men det skjer noe med meg når jeg hører musikk som er uberørt eller «ubesudlet» av moderne innflytelse og bare lener seg mot tradisjonen, med gode tekster. Og så synger Flippo så bra! Bare hør «Muhlenberg County Line». I all sin enkelhet er dette ett av årets fineste album for min del. Hør for eksempel Flippos kjærlighetserklæring til det jeg antar må være kona i åpningslåten «Brighter Shade».
KRISSY MATTHEWS & FRIENDS: «Krissy Matthews & Friends»
Noen av dere vil huske at norsk-britiske Krissy Matthews (32) som 12-åring ble kalt opp på scenen av selveste John Mayall for å spille på to sanger under Notodden Blues Festival. Tjue år seinere har han spilt over tusen konserter, og nylig var han på en omfattende norgesturné med sitt spesielt sammensatte Viking Blues Band med medlemmer fra The Blues Express.
Han hadde gitt ut seks album da han 10. mai kom med sitt mest ambisiøse prosjekt noensinne. På Krissy Matthews & Friends» har han over 75 musikalske gjester, fra Chris Farlowe, Arthur Brown og Big Daddy Wilson til Rob Tognoni, Erja Lyytinen, Clawfinger (!), Hamburg Blues Band, der han sjøl er medlem, og våre egne Amund Maarud, Tommy Kristiansen, Felix Peikli, Silje Hagen og Heidi Solheim (Pristine) – sistnevnte på både engelsk og norsk. For en logistikk!
Krissy er blitt en dreven og etablert gitarist siden han imponerte alle som tolvåring. Materialet på dette doble albumet er både originallåter og covere og spenner fra tradisjonell blues og bluesrock til små doser med rockabilly og rap, med Heidi Solheims to bidrag som to av få tilbakelente spor. Det er også imponerende hvor mange og hvem han har fått med seg på denne varierte samlingen med ialt 23 låter, spilt inn i løpet av ni måneder.
STAIN MONSTERS: «Still In Love»
Stain Monsters har en historie som går helt tilbake til 1988. Stein Monstad og HP Gundersen jobbet begge på Cafe Opera i Bergen. De hadde veldig forskjellig musikksmak, men kunne samles om en felles sans for Electric Light Orchestra, T-Rex, sein Beatles og The Flying Burrito Brothers. Jeg synes jeg hører litt David Bowie også.
I 1991 spilte de inn et album som har fått kultstatus, preget av disse impulsene – men med deres personlige vri. 31 år seinere ga de ut en singel for å sjekke om magien fortsatt var der, og det klaffet! En ny singel kom i fjor, og 3. mai kom albumet «Still In Love». Monstad (vokal), Gundersen (diverse gitarer/piano/vokal/kor) og Stein Inge Brækhus (trommer/perkusjon) fra originalbesetningen får musikalsk støtte fra DumDum Boy Kjartan Kristiansen (gitarer), Cecilie Leganger (mellotron/kor) og Ben Eriksen (bass). Monstad står for tekstene og HP for musikken, mens HP og Brækhus har produsert. Dette er herlig, «uperfekt», skakk og tidløs «hippemusikk», i slekt med den musikken særlig HP er blitt assosiert med som en av de viktigste musikalske profilene i Bergen de siste tiåra. Samtidig hører jeg elementer fra de nevnte inspirasjonskildene. Jeg var solgt allerede fra åpningssporet «Sunday», mens «Sacrifice» er den kuleste låten. «Weird Game» er dessuten et passe navn på det musikalske spillet som utspiller seg 34 år etter den prøvende starten.
ZO POPI: «Next»
Zo Popi ble etablert i Ås i Follo i 1988, men de har aldri spilt i Ås! Sjøl skriver bandet dette om sjangerhoppingen sin: «Zo Popi-musikken ligger i spenningsfeltet mellom pop og samtidsmusikk og alternerer mellom balanse og kaos, harmoni og disharmoni. Bandet lager skamløs sjangeroverskridende og leken musikk. Foretrekker du kunstmusikk, jazz, pop eller rock? Med Zo Popi slipper du å velge – la deg overraske.»
En salig blanding av sjangrer, altså. Sjøl vil jeg mene at det er noe funk der også, og «miljølåten» «Protect What Has Been Given For Free» er mest reggae. For en drøy måned siden kom det andre albumet til bandet som kaller seg et musikkollektiv, men som ledes av hovedkomponist og produsent Bjørn Øyvinn Bugge (gitar). Vokalen besørges av Jon Ruder og Ann Helen Hjemli, mens kompet består av drevne karer som Jon Grimsby (tr./perk.) og Atle Rakvåg (bass). Arne Martinussen spiller hammond, piano og synth. Tre blåsere er med på å «fullbyrde» «Next».
Du kan trygt si at musikken har landet over tid. «Okay» ble for eksempel første gang framført som en del av jazzrock-operaen «Hr. Lieps» Christiansund Jazzklubb i 1985 og sluttført til dette albumet, mens instrumentalåpningen «Frank’s Frustration» ble lagd ferdig på 20 minutter. Spennende musikk, ofte med raske temposkifter som gir meg litt Zappa-vibber. «Another» er virkelig annerledes enn resten av albumet, og høres ut som en mellomting mellom en ballade et progrockband kunne gitt ut for 50 år siden og en ganske fersk musikallåt. Det siste er også dekkende for påfølgende «Running», noe Andrew Lloyd Webber kunne gjort med et jazzband, mens avsluttende «Non Plus Ultra» er lettere pompøs hardrock med 70-tallsvri. Tidløs musikk, altså!
WILL KIMBROUGH: «For The Life Of Me»
Nashville-baserte Will Kimbrough (60) har vært flere ganger i Norge. Aller best husker jeg at han var med som gjest da selveste Rodney Crowell spilte på John Dee for 15 år siden. Han har gitt ut flere album siden debuten i 1999, og han har vært musiker på enda flere. Produsere gjør han også.
Når han åpner med fengende «Walking in the Valley of the Shadow» er det nok ikke så langt unna sannheten. For en del av dere som leser dette har han kanskje befunnet seg i skyggenes dal. Desto større grunn er det til å sjekke ham ut. «For The Life Of Me» er første album siden Will tok en pause etter «Spring Break» høsten 2020. Det er en fin blanding av country, countryrock, viser/folk og et lite snev av rockabilly – sånt som gjerne også kalles americana.
Om ikke albumet er veldig originalt, så har det nok hissige gitarer til at det aldri blir kjedelig eller forutsigbart. Først og fremst består «For The Life Of Me» av gode låter og vellyd hele veien, rocka som i «The Other Side», fengende som i «River of Roses» og «I Don’t Want To Start A War» og dempet som i «Isolation» og tittellåten. Tips: Dette er særlig for deg som liker gamle, gode band som Old 97’s, Whiskeytown, Slobberbone og Son Volt.
«BONUSSPOR»:
COUNTRY CULT: «Hardships and Heartaches» (EP)
Tittelen på denne EP-en rommer det meste av det som kjennetegner countrymusikken, med særlig vekt på hjertesorg. Country Cult er kult nok!
Spesielt på Sørlandet har det dukket opp nye artister og band som bekjenner seg til sjangeren. Landsdelen var godt representert under americana-festen Fjording 2024 i Halden sist helg, blant andre med Ruby Red & The Moonshine Brothers og Country Cult. Mats William Wennerberg fra Vennesla er med i begge, på henholdsvis gitar/vokal og pedal steel. Han spiller også med Steffen Jakobsen og har etablert bookingbyrået, plateselskapet og konsertarrangøren Agder Americana.
Ruby Red & Co. har gitt ut fire album siden de startet I 2012, det ferskeste i fjor, mens Country Cult EP-debuterte tidlig denne måneden med fem spor som oser av nostalgisk honky tonk. Wennerberg er en av flere låtskrivere i Country Cult. Vokalist André Pedersen og Sindre Sannes (el-gitar) er de to andre. Bandet består også av Eivind Frustøl (el-gitar), Håkon Øyen på tangenter og Mats Jakob Jebe Nesmann på trommer (også han medlem av Ruby Red….).
Gjengen på seks (de har vært åtte) ivaretar arven etter George Jones og hans likemenn og -kvinner på best mulig måte med mye «hjerte/smerte» og passelige doser med pedal steel. Jeg hører tradisjonell country, men også ekko av cosmic country a la The Byrds (særlig juvelen «Sweetheart of the Rodeo» fra ‘68) og The Flying Burrito Brothers. Dette gir håp for oss som mener at countrymusikken som ble skapt for 50-60 år siden fortsatt er liv laga. Lurer du på hva jeg mener? Hør på «Go On (And Slip My Mind)» og «I Know»!
Av Øyvind Rønning
