Halve 2016 nesten unnagjort. Noe kan vi like gjerne la gå ut på dato, men også en del vi bør ta med oss videre. Her er noen av årets plater jeg har satt stor pris på. Og som du selvsagt bør sjekke ut før du glemmer det!.
Men jeg har gjort en liten vri. Selv om David Bowie og Paul Simon har lagd et par av årets beste plater så langt, bestemte jeg meg for denne gangen å bare fokusere på «nye» artister. Det vil si: nye for Leffe. Artister jeg ikke har hørt før nå, eller som jeg ikke kunne huske jeg hadde hørt.
Noen ganger er dårlig husk et stort privilegium. Blir mer nytt å oppdage slik! 🙂
Ok, nok snakket. Her har du den beste musikken fra 2016 så langt, i alfabetisk rekkefølge:
Amber Arcades «Fading Lines» (Heavenly)
Bak artistnavnet Amber Arcades skjuler seg nederlandske Annelote De Graaf som er utdannet jurist og i hjemlandet jobber med syriske flyktninger foruten at hun har sittet på FNs tribunaler for krigsforbrytelser. Musikalsk er hun litt mer rufsete og uvøren, med et litt skramlete komp som kler hennes sanger godt. Dro til New York for å spille inn plata. Neppe tilfeldig, siden produksjonen sklir rett inn i amerikansk indiepop.
Brandy Clark «Big Day in a Small Town» (Warner Bros)
40-åringen er fra den amerikanske vestkysten, men flyttet i 1998 til Nashville for å prøve lykken. Og hun har lyktes godt. Etter å ha levert sanger til artister som Sheryl Crow, Miranda Lambert og Kacey Musgraves ga hun ut sitt debutalbum i 2013. Det fikk mye positiv oppmerksom som også nådde meg, men av en eller annen grunn fikk jeg aldri hørt det. Nå derimot! Clark opererer trygt innenfor countryens musikalske rammer og har et sikkert øre for catchy melodier, men innenfor disse kommersielle rammene framstår hun som en hardtslående og radikal, men framfor alt god historieforteller som gir henne klar identitet.
Eleanor Friedberger «New View» (Frenchkiss)
Hørt om den amerikanske søskenduoen Fiery Furnaces? Det hadde jeg, men uten å ha så nært forhold til dem at jeg ante navnene på de to. Men nå vet jeg at den kvinnelige halvparten heter Eleanor Friedberger og at «New View» (hennes tredje solo) er en av årets beste plater. Låtene er ganske enkle rett fram poplåter, men med en melodiøs styrke som får dem til å funkle. Det luftige arrangement med plass både til gitarer, keyboards og strykere styrker det meget sympatiske inntrykket.
Laura Gibson «Empire Builder» (City Slang)
Her lurer jeg faktisk på om jeg ikke har vært borti henne før likevel, men så bra som «Empire Builder» er lar jeg tvilen komme henne til gode, slik at jeg kan ta med den på halvårsoversikten. Gibson er opprinnelig fra Oregon, men nå bosatt og virksom i New York. På «Empire Builder» kan vi ane slektskap med Susanne Vegas newyorske stemninger, men også med Portisheads måte å nærme seg og angripe sangene på. Vart og kraftfullt på en og samme gang.
Margo Price «Midwest Farmer’s Daughter» (Third Man)
Margo Price er den 20-årige jenta som flytter til Nahville for å redde familiegården i Illinois. Det går dårlig, og i tolv år går hun stort sett fra nederlag til nederlag. Helt til Jack White hører henne, tenner og gir ut «Midwest Farmer’s Daughter» – hvor hun faktisk også forteller historien sin nokså selvbiografisk. Og hun gjør det med stor suksess. Såre og varme sanger med respekt for countryens tradisjoner og suveren beherskelse av hvordan å fortelle en historie. En oppsiktsvekkende debut!
Mitski «Puberty 2» (Dead Oceans)
Pitchfork hypet denne. Det er ikke alltid bare positivt, men denne gangen hadde de rett. 25-åringen fra Brooklyn og Japan imponerer på sitt fjerde (hmm, Leffe..?) album «Puberty 2». Beveger seg elegant i et indieterreng hvor kompet trekker veksler både på elektroniske, elektriske og akustiske klanger. Byr på sanger som kan sparke energisk i det ene øyeblikket, for deretter å snu blikket litt melankolsk innover.
La du merke til noe spesielt? Bare kvinner! Egentlig var det ikke tilsiktet og jeg hadde også tre, fire menn på lista. Men under arbeidet med saken følte jeg mer og mer at det var disse 2016-gjennomgangen måtte handle om. Og dermed ble det slik. Dessuten blir det da lettere å få med denne i tillegg:
Case/Lang/Veirs «Case/Lang/Veirs» (Anti)
Neko Case, k.d. Lang og Laura Veirs. Ikke akkurat ukjente navn, men siden Case/Lang/Veirs er en ny konstellasjon får de bli med her likevel. Spesielt som albumet deres gir mersmak. De skal visstnok ha skrevet låtene sammen, noe som er en klar fordel med tanke på å skape et homogent uttrykk. Deres personligheter er likevel så sterke at stemningen på låtene preges av hvem som har førstevokalen på den enkelte låt. Det betyr mer høystemt atmosfærisk med Lang, mer energisk indiepop med Case og mer lavmælt popfolk med Veirs. Aller sterkest lyser nok Case, men framfor alt er dette en plate jeg ikke helt så ville skje. Men som jeg er veldig glad for faktisk skjedde.
Av Leif Gjerstad
