(Anmeldelsen er skrevet på oppdrag for Bok365.no, der den ble publisert onsdag 24. april. Du finner Bok365-anmeldelsen her)
Da Kristin Vego i 2021 debuterte med novellesamlingen «Se en siste gang på alt vakkert» ble den dansk-norske forfatteren belønnet med både Tarjei Vesaas debutantpris og danske Bogforums debutantpris.
Kristin Vego «Sent på dagen» (Gyldendal forlag, 140 sider)
Nå er Vego (f. 1991) klar for en ny debut, som romanforfatter, og «Sent på dagen» innfrir stort sett forventningene som «Se en siste gang på alt vakkert» skapte, samtidig som det løper en rød kvinnetråd fra novellesamlingen til romanen. I «Se en siste gang på alt vakkert» bød Vego på ni historier om kvinner i ulike situasjoner og livsfaser, mens hun i «Sent på dagen» har zoomet inn på én enkelt kvinne og hennes historie.
Når vi først treffer jeg-fortelleren Johanne har hun nettopp sett en mann på tv som minnet om Mikael, mannen hun elsket og var gift med. Synet gir henne «et lite brus av lykke», men forteller oss samtidig om et savn etter noe som er gått tapt. Før hun spør seg selv «så hvor begynner jeg?» og skrur klokka 20 år tilbake.
Til den gangen hun jobbet i et dameblad og nettopp hadde vært gjennom en skilsmisse. Til den gangen hun opplevde jobben som litt meningsløs og levde et så pass intenst singelliv i byen at hun etterhvert følte behov for å komme seg vekk for å finne roen. Som skribent/forfatter kunne hun jobbe hvor som helst, så da hun så en annonse for et ledig værelse et sted på landet slo hun til. Og tar oss med på ferden.
Kjærlighet og sjalusi
Hun flytter inn i huset til den sympatiske og nyskilte mannen Mikael og dennes lille datter Maren. Nesten uten å merke det glir hun inn i et forhold til Mikael som snart utvikler seg til en livslang kjærlighet, samtidig som hun blir en kjærlighetsfull reservemamma for lille Maren.
Det kunne vært en ekte idyll, var det ikke for Mikaels eks-kone Sofia. Hun er kunstner, litt ustabil og bor så nært Mikael og Johanne at det innimellom kan virke som om hun er like mye hos Mikael og Johanne som i sitt eget hjem. Stort sett tåler Sofia og Johanne hverandres selskap godt, men til tider trer sjalusien mellom dem klart fram. Sofia sliter med å akseptere Johanne som reservemamma for Maren, og Johanne føler Sofias nærvær som en trussel mot hennes forhold til Mikael. Hun blir usikker og i tvil om hennes kjærlighet til Mikael faktisk er gjensidig eller ei.
Veksler i tid
Parallelt med at parets første år sammen tegnes opp, forflytter Vego fortellerstemmen til vår egen nåtid. Vekslinga mellom fortid og nåtid er gjort så nennsomt at man innimellom nesten ikke merker forflytningen og kunne være usikker på hva som er hva, hvis det ikke var for at savnet og tapet Johanne føler og bakser med trer så klart fram når hun vender blikket tilbake. Når hun skriver fortellingen om Mikael og seg selv. Om det som knyttet dem så tett sammen, i en slags symbiose med frykten for å miste det man har. For at noe har skjedd som har grepet inn i livet til Johanne fikk vi jo forståelsen av allerede helt i begynnelsen, men detaljene om nøyaktig hva lar Vego oss lenge sveve i uvisshet om.
Natur som stemningsskildrer
Og underveis skildrer Vego livet i huset på landet på en dempet og fintfølende måte, der naturens naturlige svingninger rammer inn begivenhetene i tilværelsen til Johanne, Mikael, Maren og Sofia. Tonen er for det meste så pass lavmælt at spenningene sjelden kommer klart til syne, men heller vaker et sted under overflaten.
Faktisk må vi over halvveis i boka før Mikael og Johanne for alvor høyner stemmene sine i en krangel framprovosert av Sofia. Men der Johanne straks sier «Unnskyld, unnskyld, unnskyld» når hun innser Mikaels vanskelige situasjonen i midten og de faretruende konsekvensene for forholdet hennes utbrudd kan få.
Dramaet i det udramatiske
Jeg skal være forsiktig med å trekke inn Helle Helle her, men jeg senser en viss likhet i måten å tilnærme seg stoffet på hos Vego. For som hos Helle skjer det tilsynelatende ikke så mye i selve handlingen, det er mer i de små og tilsynelatende uviktige detaljene hverdagslivets dramatikk utspiller seg.
Vego søker gjerne til det lune landskapet utenfor huset for å lokke fram sinnsstemningene hos Johanne, samtidig som døgnets faser og årstidene brukes både som rene tidsmarkører og til å markere avstand og utvikling. Dagene blir alt kortere og høsten glir over i vinter, mens Johanne beveger seg framover i fortellingen om hennes og Mikaels liv, fra den gryende, usikre og altoppslukende kjærlighet til savnet av og innsikten om noe som er gått tapt.
«Nå er det mørkt» konstaterer Johanne i bokas siste setning. Derimot kan Kristin Vego se lyst på «Sent på dagen».
Av Leif Gjerstad
(Anmeldelsen er skrevet på oppdrag for Bok365.no, der den ble publisert onsdag 24. april. Du finner Bok365-anmeldelsen her)
Les også: Bokdebutant: Kristin Vego
