Stockholm: Sted og setting var svært ulike for Stockholms-konsertene til Sharon van Etten og Ane Brun denne helgen. Men begge bød på utsøkte opplevelser.
Sharon van Etten er ifølge en norsk avis «den nye indie-dronningen». Og kanskje har avisen et poeng, i den forstand at 38-åringen fra New Jersey faller litt mellom de fleste gitte båser. Hun er i utgangspunktet en singer/songwriter med mye på hjertet, men virkemidlene til å formidle følelsene varierer stort.
Les også: En påminnelse om en plate som er verdt å høre
Sterk turnéslutt
Når hun rocker arrogant med gitaren kan vi skimte Chrissie Hynde nikke anerkjennende i det ene hjørnet, mens Siouxie Sioux applauderer bifallende når van Etten hulke-klagende vrenger sjela si over et synthbasert lydteppe. Og derimellom beveger hun seg sikkert i et terreng hvor de ofte angstbiterske tekstene står i stilfull kontrast til det melodiøst fengende uttrykket som effektivt fanger lytteren.
Konserten på Kägelbanan (ved Södra Teatern) i Stockholm var hennes siste på Europa-turneen som hadde Parkteatret i Oslo som nest siste stopp kvelden før. På begge steder var konsertene utsolgt lang tid i forveien, og på begge sto naturlig nok materiale fra hennes nye og femte album «Remind Me Tomorrow» sentralt. Noe ikke minst knallåpningen med «Jupiter 4» og «Comeback Kid» slo klart, og med oppvekstmimringen i «Just Seventeen» seinere i settet som et annet naturlig høydepunkt.
Mens disse sangene er av det slaget som krever plass, ryddet hun også et hjørne for en langt mer stillferdig og skjør seanse da hun alene ved pianoet framførte Sinead O’Connors «Black Boys on Mopeds». Før gåsehuden meldte seg ved den alt annet enn solglitrende hiten «Every Time the Sun Goes Up».
Ane Brun og Radiokören
Kvelden etter at van Etten sa takk til Europa for denne gang, inntok Ane Brun Sveriges Radios storstue Berwaldhallen med en konsert fredag og to lørdag. Men mens singer/songwriter-kollega van Etten med årene har gitt sin musikk en mer elektronisk klang, gikk Brun i Berwaldhallen i motsatt retning. Til det tidløst organiske der hennes stemme var det viktigste instrumentet, og der de 32 koristene i Radiokören samt 8 musikere tettet igjen hullene rundt og forgyllet seansen.
Siden dette ikke var noen «alminnelige» Ane Brun-konserter, preget det også materialet. For foruten noen egne låter, skulle hun også spille noe av «några gamla gubbar», slik hun selv uttrykte det. Der de «gamla gubbarna» var representert med John Dowland, Claudio Monteverdi og Henry Purcell, mens Brian Eno, Björk og Joni Mitchell (foruten Brun selv) sto for den mer kontemporære kilden.
Smelter sammen
Det interessante ved miksen og det magiske med konserten var hvor godt de ulike delene i materialet sto til hverandre. For selv om vi kjente igjen Ane Brun-sanger som «The Puzzle», «Ten Seconds» og «Changing of the Seasons» ga Radiokören dem et så tidløst uttrykk at de føltes som nære slektninger til Purcell.
Og hadde ikke Ane Brun selv presentert kjærlighetssangen «Song for Thrill and Tom» som helt ny, ville vi vel trodd den også hadde et par århundre på nakken. Med et visst forbehold for kveldens spesielle ramme, hørtes det uansett ut som om hun her har funnet nok en låt som kan gå inn blant hennes store.
Les også: Ti år med Ane
Tacksam og takknemlig
Ane Brun har bodd så mange år i Stockholm nå at hun helt er akseptert som en av byens «egne». Men innimellom blir de 1300 publikummerne i salen minnet på om hennes norske bakgrunn, som da hun framfører smellvakre «Du gråter så store tåra» på romsdalsk. Eller som når hun blir så beveget av salens store entusiasme og vil gi uttrykk for det. Da glemmer hun for et øyeblikk å være svensk «tacksam» og blir i stedet norsk «takknemlig» og følger smilende opp med noen flere norske setninger.
Det er uansett vi som skal være tacksamma – eller takknemlige – for at Ane Brun og Radiokören realisterte dette prosjektet.
Av Leif Gjerstad
PS! Konserten med Ane Brun og Radiokören blir sendt på Sveriges Radio (P2) den 14. juni.
