(intervju opprinnelig publisert i 1992)
København: – Det var ikke lett å bli kjent over natta. Alt jeg sa ble blåst ut av alle proporsjoner og løsrevet fra sin naturlige sammenheng. Mange betraktet og behandlet meg plutselig på en helt annen måte, og jeg mistet deler av meg selv underveis, innrømmer Sinead O’Connor.
Ifølge henne selv måtte hun jobbe hardt for å finne tilbake til den ekte Sinead, og denne prosessen førte blant annet til hennes nye album «Am I Not Your Girl?».
Mykt smil og hviskende stemme
Med snauklippet hode, runde blå solbriller som balanserer over hårfestet og høyhalset blå genser møtte irske Sinead O’Connor skandinavisk presse i København fredag. Og i sterk kontrast til bildet av henne som ung, sint dame møter hun pressen med et mykt smil og en hviskende stemme enda lavere enn den vi vanligvis hører på platene hennes.
Hun er kommet for å snakke om sin nye CD «Am I Not Your Girl?», oppfølgeren til multimillionselgeren «I Do Not Want What I Haven’t Got».
Godt hjulpet av monsterhiten «Nothing Compares To U», etablerte den henne som det store kvinnelige navnet å følge i 1990-årene. Den lovende debuten med «The Lion And The Cobra» (1987) ble mesterlig fulgt opp, og tegnet et bilde av den 25- årige Dublin-jenta som en personlig, intens, spennende og nyskapende artist.
Overraskende vri
Derfor kom det som en aldri så liten overraskelse da det ble kjent at hennes oppfølger-album «Am I Not Your Girl?» skulle bestå av gamle favoritter fra fortrinnsvis 40/50-tallets salongjazz og standardsvisker. Og nå som den foreligger, kan vi høre Sinead framføre låter som blant andre Peggy Lee, Ella Fitzgerald, Marilyn Monroe, Doris Day, Sarah Vaughan og Elaine Page tidligere har gjort kjent i filmer, shows og musicals.
– Det er sanger som jeg vokste opp med. Som jentunge satt jeg mye foran tv’en, og lot meg forføre av alle disse glamorøse showene og filmene. Og da jeg var drøye ti år, deltok jeg til og med i mange sangkonkurranser, blant annet med «Don’t Cry For Me Argentina». Om jeg vant? Ikke alltid, men ofte.
Det var disse sangene som gjorde meg til det jeg er i dag, og derfor har jeg et så nært forhold til dem at jeg ville gi dem ut på plate.
Frittalende jente
Samtidig som «Nothing Compares To U» og «I Do Not Want What I Haven’t Got» for et par år siden gikk sin seiersgang verden rundt, førte hennes frispråklige uttalelser til at hun havnet på avisenes førstesider. Blant annet med beskyldninger om at de amerikanske sensurinngrepene overfor såkalte usømmelige tekster (som i fremste rekke rammet sorte rap-artister) vitnet om de politiske makthavernes og platebransjens rasistiske legning.
I USA nektet hun arrangørene å spille den amerikanske nasjonalsangen før konsertene hennes (slik tradisjonen er i USA), og provoserte dermed Frank Sinatra til å komme med voldsomme angrep på den irske jenta.
– Jeg har aldri sett på meg selv som en trøbbelmaker. Mitt problem er bare at jeg ikke kan fordra løgn og hykleri. Derfor prøver jeg å svare så ærlig jeg kan på alle spørsmål jeg blir stilt. Og hvis ikke svarene alltid stemmer med folke-opinionen, blir jeg stemplet som en sint og oppblåst provokatør, hevder Sinead.
En dansk journalist fra Ekstrabladet ser dermed straks sin store sjanse, og kommer med spørsmålet han har brent etter å spørre henne om: er hun bare glattbarbert på hodet, eller også på «andre steder» av kroppen?
– Jeg har vært det til tider, men nå er det bare hodet, svarer hun kort og undertrykker en vantro latter.
Vanskelig oppvekst
Sinead O’Connor blir 26 i desember, og hadde ifølge henne selv en ulykkelig barndom i Dublin. Hun har beskyldt sin mor for barnemishandling, og i tenårene ble hun plassert på forbedringsanstalt på grunn av store tilpasningsvansker.
– Jeg liker irerne som folk, men for meg er Dublin forbundet med altfor mange vonde minner til at jeg kan bo der, forklarer Sinead som nå bor i London med sin sønn Jake, etter et kortere mellomspill i USA. At minnene om den ulykkelige barndommen fremdeles preger henne, kommer også til syne ved at hun i CD-heftet til «Am I Not Your Girl?» tar opp temaet om fysisk og/eller psykisk mishandlede barn.
De rene barna
– Alle verdens problem bunner i overgrep mot barn. Vi blir født inn i verden som rene, som en del av gud. Men foreldrenes materialistiske ego, dominans, undertrykkelse og mishandling av barna fører djevelen inn i livet deres. Den eneste løsningen på verdensproblemene er at vi går mer inn i oss selv, og lar barna finne sin egen lykke i stedet for å pådytte dem våre mål og ambisjoner, hevder O’Connor som videre forteller at hun i dag føler seg mer stabil og tilfreds enn i de turbulente oppvekstårene.
– Jeg lager musikk ut i fra mine egne følelser, og på mange måter kan det fungere terapeutisk. Viktigste grunnen til at jeg er lykkeligere i dag, ligger imidlertid i at jeg har anledning til å skape musikk. Jeg kan jobbe med noe jeg opplever som meningsfullt, i stedet for å råtne på et kontor, forklarer Sinead og trekker fram Peter Gabriel som en av sine beste venner.
– Vi ble kjent for et par år siden, da vi begge spilte på en Amnesty- konsert. Og vennskapet har også ført til at jeg synger på to av kuttene av hans nye CD «Us».
Kjærlighet og sex
Som musiker betrakter Sinead O’Connor seg selv som en emosjonell artist som gjerne vil til bunns i kjærlighetens komplekse aspekter. Hun har lite til overs for de tradisjonelle gutt-møter-jente-tekstene.
– Kondom-musikk, fnyser hun. – Det har ingenting med kjærlighet å gjøre, bare sex. Og kjærlighet er så mye mer enn sex, det er først og fremst ekte følelser, fastslår Sinead O’Connor og preker plutselig seksuell avholdenhet.
– Sex er flott, og jeg er ingen moralist, men jeg reagerer mot den kjappe hoppe-i-senga-sexen. Sex bør spares til den man virkelig elsker og føler for, sier Sinead som samtidig bekrefter sitt sterke forhold til Gud.
Personlig tro
– Men det er på et helt personlig grunnlag. Gud er sannheten, men sannheten varierer fra menneske til menneske. Det er en indre kraft, og ikke noe som kan defineres av en organisert religion. Den irske katolisismen og andre religioner handler ikke om Gud. Tvertimot er de bare en eneste stor løgn, basert på politiske mål, avslutter Dublin-jenta før fotografene slippes til.
På vei ut av rommet, henter hun en kopp te, og mens vi småpludrende slår følge med henne nedover gangen, rister hun leende på hodet:
– Jeg trodde ikke mine egne ører. Et spørsmål om jeg har barbert meg overalt på kroppen! Hva slags spørsmål er det. Hehh??!!
(intervju opprinnelig publisert i NTB september 1992)
