Det lille lokalet har vært et av de største. Men nå er det slutt. Etter 17 år lukker Mono dørene for godt og går over i historien.
Lokalet i Pløens gate med den kule bakgården er ikke stort, men på denne siden millenium har få Oslo-klubber hatt større betydning for små band på vei opp enn nettopp Mono. Her har publikum kunnet stifte bekjentskap med morgendagens stjerner, samtidig som også stjerner med et ønske om en upretensiøs kveld i nedskalert format mer enn en gang har inntatt scenen ved Youngstorget.
En av grunnene til at Mono er blitt et så kjært sted for så mange er at de har dyrket en indieprofil uten hipsterkule dogmatiske trekk. De har tort å åpne lokalet for ulike sjangere, samtidig som de holdt det glattpolerte på armlengdes avstand.
Noe som igjen førte til at man tiltrakk seg et mer sammensatt publikum enn de fleste av byens mer segregerte hippe steder. Mono var en klubb der du alltid følte deg velkommen. Mono var et sted det var lett å trives. Ujålete, enkelt og vennlig. Med alt fra Lars Winnerbäck og First Aid Kit til Travis, Suede og Waterboys på plakaten.
Nye tider
Det er en kombinasjon av lavere besøk (grunnet byggevirksomhet på andre siden gaten?) og huseier Thons ønske om høyere leieinntekter som stopper driften på Mono. Og slik sett kan muligens Monos egen suksess ha bidratt til akkurat dette. For den gangen de slo opp dørene i 2001 var Youngstorget noe helt annet enn det er i dag. Det var et nedslitt område uten særlig attraksjonsverdi. Det var et strøk de færreste ønsket å ferdes.
Et tap for Oslo
Men med Mono i bresjen ble en ny tidsalder innledet. Youngstorget våknet fra sin dvale og flere restauranter, klubber og vannhull omformet plassen til det navet for byens uteliv det er blitt i dag. Og når noe blir så hot som Youngstorget, presses gjerne også husleien oppover. I Monos tilfelle dessverre samtidig som besøket det siste året har sviktet så pass at man er kommet på etterskudd med husleien. Dermed så ikke ledelsen noen annen mulighet enn å kaste inn håndkledet.
At steder kommer og går er ikke bare helt normalt, det er også en nødvendighet for videre utvikling. Men det er også viktig med noen tradisjonsbærere, og derfor oppleves tapet av Mono som så mye større enn en liten konsertscene med kapasitet til 200 isolert sett skulle tilsi.
Som så mange andre vil også jeg føle at Oslo blir en fattigere by uten Mono. Det vil oppstå et tomrom, som det vil ta tid for eventuelt nye steder å fylle. Men i stedet for å sørge over det tapte, vil jeg heller minnes alle de kveldene jeg har tilbragt på Mono med glede.
Gamlefar koser seg
Og kanskje passer det her å trekke fram den varme sommerkvelden ca 2003/2004 da jeg hang på Mono sammen med Espen Thoresen og noen andre NRK-venner. Da gjengen bestemte seg for å gå videre til Garage i Grensen, ble jeg på Mono en halvtime til før jeg ruslet etter. Det var stappfullt, men jeg klarte å bane meg fram til baren og kjøpte en øl. Med den i hånden speidet jeg etter mine venner, bare for å oppdage at de ikke var på Garage likevel.
Dermed ble jeg stående alene mellom to bord med nykjøpt øl i hånden, da ei ung jente ved et av bordene kikker opp på meg og løfter glasset til en skål mens hun smilende sier «Så gamlefar er ute og koser seg!»
Det var han, men straks glasset var tømt gikk «gamlefar» tilbake til Mono for å fortsette kvelden der. Nå er gamlefar blitt enda eldre, men kan ikke lenger gå til Mono for å kose seg.
Takk for følget, Mono. Jeg vil savne deg!
Av Leif Gjerstad
