Noe av det aller siste Tom Petty gjorde var å produsere Chris Hillman. «Bidin’ My Time» kan fort også vise seg å bli Hillmans aller siste plate.
Chris Hillman er «bare» 72 år, men har etter eget sigende pensjonert seg som plateartist. Det hadde han allerede da Tom Petty i fjor høst overtalte ham til å bli med i sistnevntes hjemmestudio. Resultatet er blitt «Bidin’ My Time», Hillmans første studioplate på over ti år. Og i den grad det faktisk blir Hillmans siste utgivelse (slike trusler skal man som kjent alltid ta med noen klyper salt), er det en verdig avskjed med bassisten/gitaristen/mandolinspilleren med fortid i blant andre The Byrds, Flying Burrito Brothers, Manassas og Desert Rose Band.
Da sistnevnte gikk over i historien midt på 1990-tallet trakk også Hillman seg litt tilbake fra denne delen av bransjen. Live har han spilt mye, i ulike konstellasjoner, men på plate har det vært taust siden soloalbumet «The Other Side» i 2005.
Et fint tverrsnitt
Men nå er han altså tilbake med «Bidin’ My Time». Der byr han på 12 kutt som teller både gamle Byrds-låter, covere av Petty og Everly Brothers og ikke minst noen egne, nyskrevne. Slik blir det en fin vandring gjennom Hillmans musikalske landskap, der folk/country skinner sterkest, men hvor også slektskapet med The Byrds trer tydelig fram flere steder.
At man kan skimte The Byrds i bakgrunnen forsterkes også av at vi finner både Roger McGuinn, David Crosby, Tom Petty, Mike Campbell, Benmont Tench og Herb Pedersen (fra Desert Rose Band) på lista over medvirkende musikere. Petty og Pedersen har foruten å spille også produsert.
Les også: Da Leffe ble pinlig flau etter et møte med Tom Petty
Hillman om musikervennene sine
Novemberutgaven av Mojo vier seks sider til et større intervju med Chris Hillman, hvor han også sier noe om noen av de mest profilerte musikerne han har jobbet sammen med. Her er et lite utvalg i sammendrag:
Roger McGuinn: Da jeg ble med i The Byrds, var Roger den naturlige sjefen, den litt ensomme intellektuelle typen. Han var tre år eldre enn meg, og hadde masse erfaring fra «hele verden» som musiker. Ikke rart jeg så opp til ham.
Les også; De gamle Byrds-låtene tenner meg fremdeles (arkivintervju med McGuinn fra 1986)
Gene Clark (1944-1991): Hadde en utrolig karisma og skrev utrolige låter. Til tross for at han ikke var belest, hadde han en unik poetisk åre i alt han skrev. Det var han vi så opp til i The Byrds, og den gang forsto jeg aldri helt hvorfor han hoppet av.
David Crosby: Veldig talentfull og veldig spennende å jobbe med. Men han kunne også være sta og vrien, med en egen evne (på 1960- og 1970-tallet) å skyte seg selv i foten med sine mange utspill.
Les også: David Crosby husker navnet sitt (arkivintervju med Crosby fra 1989)
Gram Parsons: Vi delte hus og samarbeidet veldig godt med materialet på den første Flying Burrito Brothers-plata. Han var utrolig skarp, men familiebakgrunnen med masse penger ødela. Ting kom for lett til ham, og etterhvert ble han mer opptatt av å drikke og dope seg enn å skape musikk.
Les også: Ørkenfeiring av kosmisk cowboy (reportasje fra Joshua Tree Inn, på 40-årsdagen for Gram Parsons død i 2013)
Stephen Stills: Enda en artist med magnetisk kraft og litt vanskelig lynne. I Manassas-epoken var han på topp rent kreativt, og jeg lærte veldig mye av å samarbeide med ham på de to Manassas-platene.
Les også: Crosby, Stills, Nash & Young: Veteraner ser framover (arkivintervju med CSNY fra 1999)
Av Leif Gjerstad
