(Intervju første gang publisert i Dagbladet i juni 1982)
Hva har artister som Joan Armatrading, lan Dury, Black Uhuru, Peter Tosh, Joe Cocker og James Brown til felles? Jo, alle har de i løpet av de siste par åra nytt godt av Sly Dunbar og Robbie Shakespeares evner som rytmeseksjon og/eller produsenter.
Man kan nesten få inntrykk av at de to herrene medvirker på annen hver LP for tida. Og som ikke det er nok: hjemme på Jamaica har de dessuten et eget plateselskap, TAXI, og produsenter for selskapets samtlige artister er selvfølgelig Sly & Robbie.
For å gjøre lista fullstendig, har de inntil nylig vært fast inventar i både Peter Tosh og Black Uhurus turnégrupper. Nå er imidlertid Peter Tosh sjaltet ut. slik at Sly & Robbie for tida spiller live «bare>> med Black Uhuru. Hvordan får de tid til alt dette?
– Vi får ikke tid til alt, svarer Robbie smilende. – I år har vi for eksempel ikke hatt tid til å jobbe med vårt eget plateselskap. Vi har faktisk ikke vært mer enn to uker på Jamaica i 1982. Men neste år… antyder Robbie, stadig smilende.
– Med all denne reisinga og eksiltilværelsen, er dere ikke redd for å miste røttene?
– Å nei da. Vi tar med røttene våre på reise, repliserer Sly raskt, smiler på ny, og avdekker slik at han i likhet med Robbie har en tendens ti! å smile mer enn han snakker.
Siden Sly & Robbie er ansatt av Island Records, er det nærliggende å tro at det er Island som presser dem til deres utrolig tette arbeidsprogram. Men Robbie tar hele situasjonen med stoisk ro:
– Hvis Island vil at vi skal jobbe, så gjør vi det. Hvis vi blir spurt av noen andre, eller ellers finner noe vi har lyst å jobbe med, så gjør vi det.
– Men når dere jobber med så mange og så forskjellige artister, føler dere aldri at det er noen dere ikke trives med?
– Klart det kan skje, men hittil har vi faktisk likt å jobbe med alle de vi har prøvd med. Riktignok har det gått rykter om det avbrutte samarbeidet med James Brown. Men musikalsk var det ingen problemer. Tvertimot! Det var finansielle problemer som satte en stopper for det arbeidet.
Når det gjelder det å jobbe med hvite eller sorte reggaeartister, mener de at det ikke er noen særlig forskjell, og den lille forskjellen som eventuelt eksisterer, finner en bare i tekstene.
Alle deres aktiviteter tatt i betraktning, er det bare en ting som mangler: at de også starter eget band. Men akkurat på det punktet er de ikke i tvil, de er ikke fristet av tanken i det hele tatt, og forslaget vekker bare allmen munterhet.
– Vi føler oss hjemme i Black Uhuru. Å starte eget band ville bli et for stort press. Vi har nok å gjøre likevel.
Og akkurat den uttalelsen fra Robbie er det ingen grunn til å trekke i tvil.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i Dagbladet 30. juni 1982)
