Oslo/Nashville: – «The Dust Bowl Symphony» var like lett som morsom å lage. Fire studiodager var alt som skulle til, og så smertefritt har ingen av mine tidligere plater blitt født, bedyrer Nanci Griffith.
På «The Dust Bowl Symphony» får Nanci Griffith (45) hjelp av London Symphony Orchestra til å tolke 11 egne og 2 andres låter, og den nesten helt live-i-studio-plata står som en god pekepinn på hvor Nanci befinner seg i dag.
– Jeg har elsket symfonier helt siden jeg var ei lita jente hjemme i Texas, men det er først nå jeg har hatt full anledning til å realisere barndomsdrømmen, forteller Nanci om sin nye plate på telefon fra Nashville. Men samarbeidet med symfoniorkestere begrenser seg ikke til studio, det siste året har hun innimellom også stilt i symfonisk drakt på scenen. Noe hun også vil fortsette med i tida framover.
– Til våren gjenoppfrisker jeg møtet med London Symphony Orchestra med en konsert i Royal Albert Hall. Og når jeg først er i Europa, håper jeg å kunne samarbeide også med andre symfoniorkestre i andre europeiske land, sier Nanci og sender uoppfordret en liten flørt-hilsen til Mariss Jansons og Oslo-Filharmonien.
– Jeg har hørt så mye pent om dem, og sammen med mine tidligere så vakre minner fra Norge ville det vært en glede å dele scenen i Oslo Konserthus med dem.
Turné-pensjonert
Nanci Griffith spiller gjerne konserter både med symfoniorkestre og det egne bandet Blue Moon Orchestra. Men noen omfattende turnéer blir det ikke med noen av dem, fastslår Nanci. Hun pensjonerte seg som turné-artist allerede for to år siden, noe hun overfor NTB Pluss forklarte med at hun hadde forsaket livet ved å turnere i 20 år, og at «nok var nok».
– Det stemmer, men det jeg ikke ønsket å fortelle den gangen var bakgrunnen til denne erkjennelsen, nemlig at jeg var kreftsyk og derfor nødt til å trappe ned. Nå er jeg heldigvis frisk igjen, men legens klare råd har vært å ikke drive rovdrift på meg selv, slik jeg kanskje gjorde i gamle dager. Og det rådet har jeg tenkt å følge!
Siste kapittel
«The Dust Bowl Symphony» er ikke bare den siste nye plata med Nanci Griffith før vi bikker over og inn i det nye årtusenet. Ifølge den amerikanske artisten avslutter den også nok et kapittel i hennes karriere.
– Når jeg ser meg selv i artistspeilet, ser jeg en artist med vidt forskjellig fokus i henholdsvis 80- og 90-årene. I det forrige tiåret brukte jeg mesteparten av min energi til å formidle egne låter til andre, mens jeg de siste årene har brukt mye energi på andres låter, på juveler som ellers risikerte å gå i glemmeboka, hevder Nanci og fortsetter:
– For å la dem komme best mulig til sin rett, har jeg derfor holdt igjen litt på egne, nye låter, og i stedet ryddet plass for live- og symfoniske versjoner av gamle sanger.
Selv om denne forklaringen kan være grei nok, innbyr den likevel til mistanken om at hun kanskje har gått tom? At hun ganske enkelt ikke har klart å riste nok gode sanger ut av ermet de siste årene?
– No way, er Nancis like korte som konsise svar.
– Jeg har nok nytt stoff til å fylle flere nye plater, og nye låter kommer stadig til. «Dust Bowl» representerer derfor slutten på et kapittel, før jeg igjen fokuserer mer på meg selv og nye låter. Men siden jeg altså har valgt å trappe ned og ta livet mer med ro, har jeg heller ikke hastverk med å få ferdig en ny plate. Den kommer tidsnok, lover førtidspensjonisten før linja over Atlanteren brytes.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i NTB 20. september 1999)
Les også: Nanci Griffith trapper ned (arkivintervju fra 1997)
