Leffe tar sommerferie neste uke, men uten disse bøkene i bagasjen. De har han jo allerede lest. Og blitt så begeistret for at de kan stå som Leffes boktips for sommeren.
I utgangspunktet er kun nye skjønnlitterære bøker fra i år tatt med, fordelt broderlig på norske, svenske og «andre» forfattere. Og altså, det er ikke ment som noen pretensiøs «årets beste»-liste, kun en oversikt over noen bøker jeg har hatt stor glede av det siste halvåret, og som jeg derfor tør foreslå som lesetips for sommerferien.
Beate Grimsrud: «Jeg foreslår at vi våkner» (CappelenDamm)
Dette er nesten litt spooky. Bare en time etter at jeg hadde plukket ut bøker og forberedt denne saken kommer den usigelig triste meldingen om at Beate Grimsrud er død. For hun sto selvsagt på lista over dem jeg ville anbefale, med en roman som kretser rundt Vilde og hennes kreftsykdom, men som til tross for det tunge temaet klarer å lage en fabulerende fortelling som sprudler av livsglede og humor, mens sykdommen herjer og uroer. Et stort farvel fra en stor samtidsforfatter.
Lina Wolff «Köttets tid» (Albert Bonniers förlag)
Litt juks her, i den forstand at den ikke er kommet ut i år. I Sverige kom den nemlig ut høsten 2019, mens den i Norge kommer vinteren (?)2021. Men midt imellom der kommer jo 2020.. Uansett, denne bør du få med deg! Den 46-årige forfatteren fikk sitt store gjennombrudd (med Augustprisvinneren) «De polygotta älskarna» i 2016. «Köttets tid» følger fint opp med sin forfriskende ekspansive fortelling om en desillusjonert kvinnelig forfatter på stipendtur til Madrid. En absurd historie med feministisk undertone som med overraskende kast driver deg framover fra side til side og som rommer både åndelighet, utroskap og hevn.
Virginie Despentes: «Vernon Subutex» 1-3 (Gyldendal forlag)
I vinter kom det tredje og siste bind av Despentes trilogi om den middelaldrende tidligere platesjappeeieren Vernon Subutex og hans venner som alle sliter med å tilpasse seg i et Frankrike med alt mindre til overs for outsidere og livets tapere. Despantes skildrer et utsnitt av dagens Frankrike like fargefullt som levende, der et stort persongalleri lever på tapte drømmer og døyver smerten med dop og sex. En usedvanlig skarp, treffende og også morsom fortelling om en brokete gjeng og deres kamp for tilhørighet i et Frankrike som egentlig ikke har plass for dem lenger.
Jenny Erpenbeck «Hjemsøkelse» (Forlaget Oktober)
Siden debuten for 20 år siden har Erpenbeck (født 1967) etablert seg som en av Tysklands fremste samtidsforfattere. I «Hjemsøkelse» klarer hun på mesterlig vis å skildre tysk historie fra 1930-tallet og inn i vårt århundre på under 200 sider. Grepet Erpenbeck tar er å la et hus mellom Berlin og den polske grensen bli navet i fortellingen. Vi følger livet i huset fra det blir bygget av en arkitekt med tette forbindelser til nazi-Tyskland via den russiske okkupasjonsmakten og den østtyske partistaten til murens fall og «den nye tid». Og selv om vi blir litt kjent med de ulike generasjoner personer som har bott i huset, blir menneskene redusert til små brikker i det store puslespillet som skildrer den større historien.
Ligger ved hammocken
Jeg tviler på at det blir så mange timer i noen strandstol i år for min del, uten at jeg er så altfor lei meg av den grunn. Derimot håper jeg på noen timer i hammocken, slik at jeg kan plukke opp og lese noen av disse bøkene jeg har tatt med på ferie.
Ingvar Ambjørnsen: «Ingen kan hjelpe meg» (CappelenDamm)
Bare tanken på å la Ambjørnsens Elling lese et kapittel av en Michel Houellebecq-roman og så kommentere det han leser er så original og morsom at det frister å lese. Og skal jeg tro kritikerne som faktisk har lest den har Ambjørnsen lykkes fullt ut med å skape en «rasende, morsom roman» med en av Norges mest merkverdige bokkarakterer i fri utfoldelse.
Nina Wähä «Testamente» (Pax forlag)
Den svenske forfatteren er oppvokst i Stockholm, men med en mor som kommer fra Tornedalen (der Sverige og Finland møtes langt i nord). Og det er der handlingen i «Testamente» utspiller seg, i en omfangsrik familie med fargerike karakterer der alle trer fram og bidrar til den store familiefortellingen. Ifølge anmeldere er boka veldig frodig og hendelsesrik, og at det trekkes linjer til Mikael Niemi-klassikeren «Populärmusik från Vittula» svekker ikke akkurat interessen.
Benedict Wells: «Becks siste sommer» (Forlaget Press)
Den 28-årige tyskeren er et helt nytt bekjentskap for meg, men jeg har skjønt så pass at han er en raskt stigende stjerne i hjemlandet. «Becks siste sommer» er hans debutroman fra 2016 som nå er kommet på norsk. Flere norske anmeldere har løftet tommelen høyt opp i været, heriblant VGs anmelder Gabriel Moro som skriver «Sex, dop og lærerliv i denne herlige, skrudde og underholdende romanen. Liker du Lars Saabye Christensen eller Nick Hornby, er sjansen stor for at denne roadtrip-romanen om musikk og livskriser vil egne seg som sommerlektyre, særlig i et år der drømmen om Europa-ferien for lengst har gått i vasken». Høres ut som det kan være noe for meg!
Annet
Det er lett å plukke fram velkjente navn man har et godt forhold til før, når sommerlektyren skal velges. Men det er alltid morsomt med nye stemmer, så minner her om intervjuserien LeffesLab har hatt i vinter med skjønnlitterære debutanter. Flere av dem har fått veldig positive anmeldelser, så sjekk dem ut! Du finner intervjuserien her: Bokdebutanter
Elton John «Meg» (Gyldendal forlag)
Selv om jeg her har fokusert på skjønnlitteratur, er Elton Johns selvbiografi så skjønn litteratur at den bare må med! Selv må jeg nok helt tilbake til album som «Goodbye Yellow Brick Road» og «Captain Fantastic and the Brown Dirt Cowboy» på første halvdel av 1970-tallet for å finne en Elton John-plate jeg gidder å spille, så noen større Elton John-fan kan jeg neppe sies å være. Men han er moderne kulturhistorie. Få har levd et like fargerikt og utflytende superstjerneliv som ham, men bak all staffasjen banker et varmt og kjærlighetsfullt hjerte for pophistorien. Og i «Meg» deler han raust med seg av sitt liv, på en måte som tilfredsstiller både musikknerdene og de som bare er ute etter stor underholdning.
Og så tillater jeg meg helt til slutt å være litt egosentrert og bedrive egenreklame: I februar i år kom boka «Pauspoeten. Samlede tekster gjennom 50 år» ut, et samarbeidsprosjekt mellom Lars Ulseth og meg som ble utgitt på Falck forlag. Om jeg påstår at boka har fått mye oppmerksomhet så ljuger jeg, men den lille oppmerksomhet den er blitt til del har vært udelt positiv. Og siden Kulturrådet også mente den var god nok til å bli tatt med i innkjøpsordningen for ny norsk skjønnlitteratur, er jeg frekk nok til å minne om denne boka for deg som måtte like Ole Paus (og det er det jo mange som gjør!)
God lesesommer!
Av Leif Gjerstad
