Roskilde: St. Vincent er blitt dyrket og hyllet i indiekretser, og i august er den amerikanske artisten en av Øyafestivalens toppnavn. Det kan bli en både visuell og musikalsk tøff opplevelse.
I hvert fall viste 35-årige Anne Erin Clark på Roskilde-festivalen onsdag hvorfor mange betrakter henne som en av vår tids mest spennende artister. Med et bein i den alternative kunstrocken har hun en klart konseptuell tilnærming til det hun gjør, samtidig som hun musikalsk viser et ønske om å nå ut til et stort publikum som rockeartisten St. Vincent.
Den balansegangen er ikke nødvendigvis alltid like enkel, og live strever St. Vincent innimellom med å knytte de to delene sammen. Men stort sett funker det meget godt, med et stilistisk elegant show som samtidig ønsker å reise spørsmål ved tingenes tilstand.
Hva er kjønn?
I Roskilde sto ikke minst det evige spørsmål om kjønn sentralt. Med St. Vincent selv i en dypt utringet, tettsittende knallrød lårkort kjole og den kvinnelige bassisten/keyboardisten i hotpants, mens de to mannlige medlemmene spilte med sokker over ansiktet og parykker på hodet som hvisket ut både ansiktstrekk og kjønn. Mens også filmene på lerretet bak i stor grad fokuserte på spørsmål rundt kjønn og identitet.
Dette er et tema som også preger «Sugarboy», låten fra hennes siste album «Masseducation» som onsdag fikk åpne Roskilde-festivalen. Fra samme album lyste også tittelkuttet og ikke minst «Los Angelless» som har alle de popkvalitetene St. Vincent måtte ønske. Og som kanskje de første platene hennes manglet?
Overbeviste, stort sett
I hvert fall kunne avstanden mellom nytt og gammelt materiale til tider bli noe stort, slik at liveartisten St. Vincent til tider framsto noe tynget av sin egen konseptuelle tankegang. Men aldri så mye at det overskygget hennes evner verken som frontfigur eller som en gitarist som kan bite fra seg og for alvor nærme seg den store popnerven.
Av Leif Gjerstad
