(Intervju første gang publisert september 1991)
NTBtekst 17. sep. 1991
Oslo: Med utgivelsen av Stage Dolls’ tredje album «Stage Dolls» banket utlandet på døra. Trøndertrioens potente rock’n’roll tvang fram tre forskjellige utgivelsesdatoer.
En for Norge og to for andre deler av verden førte til en kvart million solgte plater og spillejobber på begge sider av Atlanteren. Utvilsomt gøy for bandet, men kanskje litt kjedeligere for mange av trioens norske fans som har måttet vente 3 1/2 år på oppfølgeren «Stripped».
– Men nå er den endelig her, smiler Torstein Flakne, Terje Storli og Steinar Krokstad. De tre Stage Dolls-guttene forklarer at de siste årene har vært så pass travle at det var først på sensommeren i fjor at de fikk tid til å begynne innspillingen av «Stripped».
– Vi tok med oss 30 sanger i studio, hvorav 12 er med på den nye plata. Egentlig var vi ferdige i februar, men av forskjellige grunner kommer den først nå i Norge, mens utlandet får vente til over jul.
Innspilt i Trondheim
«Stripped» er innspilt i Trondheim, og som vanlig har Bjørn Nessjø fått produsentjobben.
– Vi trives med Bjørn og Nidaros Studios. Vi kjenner hverandre, og jeg tror det er lettere å beholde fokus i vante omgivelser. Det er ikke så mye som distraherer, samtidig som Bjørn er utrolig flink til å trekke ut de beste sidene av dem han jobber sammen med. Han er rock-Norges svar på Egil «Drillo» Olsen, fastslår band-medlemmene som er så pass sports-interesserte at både Rosenborg og Johan Koss har fått en liten takkehilsen på plateomslaget til «Stripped».
Som tidligere er det Torstein Flakne som står ansvarlig for samtlige låter, mens han har fått litt hjelp av amerikaneren Billy Icon til tekstene.
– Låtmessig ligger nok «Stripped» i noenlunde samme løype som tidligere. Det handler i hovedsak om melodisk rock, mens heavygreiene med årene har måttet vike for mer rotprega saker. Den største forskjellen sammenliknet med vår forrige plate ligger nok derfor i lydbildet. Det har blitt mange konserter siden «Stage Dolls»-plata, og vi ønsket å gjenskape mer av denne live-lyden i studio. Derfor er det enklere og mer nakne arrangement, mindre keyboards og mindre klang. Plata er – for å si det på godt norsk – mer «stripped».
Amerikansk lyd?
En av låtene fra det nye albumet, «Love Don’t Bother Me», har allerede vært ute som singel en stund, og er også å høre i filmen «Frida». Denne sangen pluss to andre er forøvrig blitt remixet i USA av den amerikanske produsenten Ron Nevison (Heart, Kiss, Chicago m.fl.).
– Han tente på plata, men ønsket å remixe tre av låtene for å få litt mer tyngde og kraft. Store forskjellen er det ikke, men akkurat disse kuttene er kanskje noe mer preget av amerikanske ører enn de andre, sier bandet som ellers bedyrer at de ikke har hatt det amerikanske markedet i bakhodet under arbeidet med «Stripped».
– Å tenke i slike baner fører bare galt avsted. Vår jobb er å lage den musikk som vi føler for, så blir det plateselskapets oppgave å selge den. I den grad «Stripped» høres amerikansk ut, er det heller et resultat av at vi vokste opp i 70-årene og hadde mange amerikanske helter. Og det du tenner på i tenårene, følger deg gjerne videre i livet. Noe helt annet er at mange amerikanere har fortalt oss at vi har en utpreget europeisk sound, sier Torstein som i likhet med Terje og Steinar har rukket å fylle 30 siden sist.
Utlandet kaller
Singelen «Love Cries» fra «Stage Dolls» nådde 46. plass på amerikanske salgslister samtidig som den fikk så mye radiospilling rundt om at den fungerte som Stage Dolls’ inngangsbillett til et større internasjonalt marked. Men selv om Stage Dolls har et rimelig håp om at «Stripped» skal utvide deres territorium ytterligere, ønsker de ikke for mye blest om utenlandslansering.
– Vi vet hvor mye som må klaffe, og ser derfor ingen grunn til å spenne forventningene for høyt. Nivået til utenlandske musikere ligger ikke noe over det norske, men det er opplagt en hemsko å komme fra et lite land ute i «periferien». Uansett er det voldsomt inspirerende å få komme ut og spille andre steder, kommenterer de tre som ellers har registrert en økt interesse for livemusikk de siste årene.
– Det gjelder såvel den type energisk rock’n’roll som vi spiller, som andre mer dempede, jordnære musikkformer. Det synes som om folk har gått lei av kabel-TV og boksmusikk og heller oppsøker ekte og levende musikk.
Og det nære forholdet til levende musikk kan nok også være en av grunnene til trønderrockens styrke og popularitet.
– I vår hjemby har utpreget hip og syntetisk musikk aldri stått særlig sterkt, og det som preger nesten alle Trondheims-band, er at de først og fremst må dra ut på bygda for å spille. Alle kjente Trondheims-band har vært etablerte liveband lenge før de har fått sjansen til å spille inn plater. Og det er noe du drar nytte av også i studio, på et seinere tidspunkt, fastslår Torstein, Steinar og Terje som selvfølgelig feirer plateutgivelsen med nok en turne.
– Vi starter i Finnmark fredag 27. september og regner med å ha spilt de fleste steder i landet før sluttstrek settes en gang før jul. Og det er kanskje unødvendig å si at vi gleder oss?
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i NTB 17. september 1991)
