(Intervju første gang publisert 1992)
(Oslo): – Som band har vi ikke overdrevent store ambisjoner. Det holder lenge med at vi lager en bedre verden. Snarest!
Leif Schiødt Helgeland tvinner sigaretten mellom fingrene mens et lurt smil lurer i bakgrunnen. Som vokalist og tekstforfatter i Oslo-bandet Sterk Naken & Biltyvene (heretter SNoB) har han fått folk til å heve øyenbrynene de siste månedene. Riktignok klarte de ikke å komme gjennom nåløyet på Norsktoppen siste uke, men gruppas andre album «Elskede!» har stort sett fått en god/meget god mottakelse. Og selv de som ikke helt klarer å gripe Biltyvenes musikk må innrømme at SNoB representerer noe helt eget i den norske musikkflora.
– Medlemmene i bandet liker mye forskjellig musikk, og det gjenspeiler seg i det vi gjør. Vi er ikke forutsigbare, og ved siden av å forandre verden har vi også som uttalt mål å bryte ned barrierene mellom forskjellige musikkbåser, forklarer Leif som kan fortelle at SNoBs ville ferd kan spores så langt tilbake som 1984 og Vika-teateret i Oslo, før det måtte vike plass og bokstavelig talt falt i grus da Aker Brygge krevde mer armslag.
Sommerlykke
For de fleste begynner Sterk Naken & Biltyvene imidlertid med hitsingelen «Sommerlykke» 1989, som på grunn av en dristig tekst ble nektet spilt i NRK.
– Radioboikotten var tåpelig, og det er uansett så lenge siden at det har lite med dagens virkelighet å gjøre, kommenterer Biltyvene som ikke legger skjul på at historien kjeder dem. Ikke desto mindre har den forfulgt bandet, som registrerer at tittelen «Elskede!» synes nok til å pirre enkeltes fantasi.
– Vi får oppslag som «sexy musikk» og erotisk rock enda det er lite av dette på «Elskede!». Våre tekster reflekterer en hverdag som folk flest kjenner, og vi skriver minst like mye om sorg, vemod og død. Dersom man ønsker erotiske tekster, fins det mange bedre alternativ enn oss. Alt skriveriet om Biltyvene vitner mest av alt om enkelte journalisters dårlig utviklede fantasi.
Familie med kustus
SNoBs LP-debut kom i 1990, men bare en rask gjennomspilling av «Elskede!» er nok til å fastslå at det har skjedd mye med dem siden den gang.
– Siden høsten 1990 har vi endelig fått den besetningen som vi har ønsket, og vi fungerer nå nærmest som en familie. Vi øver intenst og har en slik kustus overfor familiemedlemmene at de som kommer for seint får parade!
«Elskede!» er derfor mer gjennomarbeidet, samtidig som det tok oss en plate å finne ut hva vi ønsket å gjøre. Vår aller første ambisjon var å bli stenet på scenen, men da det ikke skjedde var vi nødt til å tenke framover og i andre baner, forklarer Leif Helgeland som ikke er særlig begeistret for SNoBs status som kultgruppe.
– Kult som i «kule» eller «kulturelle»? Det er ikke noe poeng for oss å være sære. Vi går ikke inn for å provosere, men opplever at enkelte blir provosert likevel. Mest sannsynlig fordi vi ikke følger rockens standardformat som er opplest og vedtatt. Vår sammensetning av musikk og tekst er ikke så opplagt som mye annet, og det er tydeligvis nok til å få stempelet kultgruppe.
Inspirert av Lilleulv
Leif forteller videre at lysten til å bli poet/tekstforfatter ble tent da han som gutt leste et lite dikt av Lilleulv i Donald, «små blomster er søte/små lamm er bløte». Han innså at det å skrive dikt er en del av en skikkelig maskulin oppdragelse, «på linje med det å vanne blomster og denge opp noen».
Å denge opp noen har han vokst fra, men skrivinga blomstrer bedre enn noen gang. Og de fleste SNoB-tekstene stammer fra en eller annen originaltekst som han har liggende hjemme i hel- eller halvferdig form.
– Vår gitarist Jan Lier kommer gjerne på øvinger med en kassett merket «diverse» på den ene sida og «variert» på den andre. Der finner vi utkast til låter, og så finner jeg tekster som bearbeides slik at de passer sammen med Jans låter. Innholdet henter jeg fra egne og andres erfaringer. Jeg er glad i mennesket, og å skrive gode tekster handler mye om å ha evnen til å sette seg inn i andre menneskers livssituasjon.
Velferdskontor for rockmusikere
Helgelands omtanke for sine medmennesker håper han snart også skal komme rockemusikerne til gode. Med krav om å bli tatt seriøst, røper han planer om – sammen med Michael Krohn – å starte et velferdskontor for slitne musikere.
– Norge er elendig til å ta vare på tilveksten i kulturlivet. Man glemmer at enhver finkultur en gang startet som subkultur, og rockemusikerne er derfor alltid de som må stille bakerst i køen. Det er derfor stort behov for et velferdskontor som kan gi musikere litt konkret informasjon og pleie. Ikke minst kan vi trenge en suppestasjon for slitne og sultne rockemusikere, etter mønstre av Frelsesarmeens slumsøstre, forteller Leif som også røper planer om en kokebok med oppskrifter på «billig festmat for 20 panteflasker».
Men alt dette må vente litt, siden SNoB allerede har begynt planleggingen av neste plate. Som Helgeland truer med skal bli en trippel konsept-plate i beste New Age-stil om «Lille Katinka og hennes lille hund Prins».
– Det skal bli en plate om sjelens indre reise og de kosmiske vibrasjoner som melder seg underveis, og kan virkelig bli noe å tygge på for alle de som har problem med å holde konsentrasjonen oppe i mer enn 3 1/2 minutt, flirer Helgeland som nå begynner å få tenning og koker over av store planer. Men som må holde seg litt i ro enda noen uker, til 20. april da Biltyvene legger ut på veien med det de håper skal bli en skikkelig signingsferd gjennom Norge.
Av Leif Gjerstad
(intervju første gang publisert i NTB 12. mars 1992)
