I sommer fikk jeg lest de to siste bindene i Thomas Korsgaards trilogi om gutten Tue. Wow!-faktoren var så stor at det bare føles helt naturlig at billettene til danskens Oslo-besøk i Litteraturhuset torsdag straks solgte ut.
28-åringen skriver om fattigdom, omsorgssvikt og klasse og er danskenes nye store stjerneskudd på den litterære himmelen. Men selv om det er i år det har eksplodert i Norge, har navnet hans lyst opp det danske landskapet i mange år allerede.
Debuten Hvis det skulle komme et menneske ble utgitt i 2017, mens andrebindet om Tue, En dag vil vi le av det fulgte året etter. Begge bøkene ble hyllet av de danske kritikerne og elsket av leserne, mens salget av de to romanene oversteg 100.000. Og suksessen fortsatte da han i 2019 ga ut novellesamlingen Tyverier., Igjen var kritikerne over seg av begeistring, og forlaget ble i løpet av noen få uker nødt til å trykke boka i nye opplag.
Likevel var det kanskje med det avsluttende tredjebindet i trilogien, Man skulle nok have været der (2021, kommer på norsk januar 2024), at det virkelig tok av. For selv om han nå var etablert, ble fullbyrdelsen av trilogien en sjelden suksess. Kritikerne overgikk hverandre med superlativer, og vinteren 2022 belønnet de danske bokhandlerne ham med prisen «De Gylne Laurbær» for Man skulle nok have været der – som den yngste forfatteren i prisens historie.
Broren brøt med Thomas
Alle satte likevel ikke like stor pris på Korsgaards romansuite. Broren hans gikk tvert i mot ut mot Thomas og beskyldte ham for å forvrenge livet i familien generelt og fortegne faren deres spesielt. Han syntes det var så ille at kontakten mellom de to brødrene ble helt brutt.
Thomas Korsgaard har som forventet forsvart seg ved å peke på at selv om skildringen av gutten Tues oppvekst er basert på eget liv, er de tre romanene tross alt fiksjon. Samtidig som to mennesker kan oppleve en ting på ulike måter.
– Det er ingen hemmelighet at bøkene er inspirert av min egen oppvekst, som var preget av at foreldrene mine hadde det vanskelig. Men når jeg skriver tar jeg ikke bare i bruk virkelige hendelser, men også fantasien min, historier jeg har hørt fra andre og litteraturhistorien. Det som er avgjørende for meg er å prøve å gjøre boka sterk og god i seg selv, har Korsgaard fortalt i et intervju med NTB.
Omsorgssvikt i voldelig hjem
Uansett grad av fakta eller fiksjon er skildringen av Tues oppvekst i en fattig dansk familie på en gård utenfor Skive på Jylland både gripende og fengslende. Her møter vi en spilleavhengig og psykisk syk mor og en humørsyk voldelig far i et kjærlighetsløst forhold, der kulden mellom dem også rammer barna. Tue, som i første bind er på vei inn i tenårene, får smertelig erfare at foreldrene ikke er til å stole på, og han prøver best han kan å manøvrere seg framover i livet på egen hånd. Noe som ikke er enkelt, spesielt som han utad prøver å skjule hvor ille det står til der hjemme.
Samtidig som skildringen av livet i den dysfunksjonelle familien er brutal og nådeløs, byr Korsgaard på skarpe observasjoner og spisse replikker som bak sin giftige brodd også kan romme mørke, humoristiske undertoner. Sammen bidrar det at boka på mesterlig framstår som lettlest på samme tid som den borer dypt i ubehaget.
Knall avslutning
Mens jeg storkoste meg med Hvis det skulle komme et menneske, ble jeg litt mer i tvil da jeg startet på andrebindet. En dag vil vi le av det føltes lenge som den i litt for stor grad var en gjentagelse av den første boka. Tue var blitt et par år eldre, men selv om løsrivelsen fra familielivet på gården utenfor Skive tar form og han sliter med sin seksuelle identitet, skjer det ikke særlig nytt. En dag vil vi le av det lå lenge an til å bli det svake leddet i trilogien, før det skrur seg ordentlig opp et par hakk mot slutten, når Tue i praksis bryter (den fra før minimale) kontakten med familien og flytter til København.
Og det er her vi treffer nå 17-årige Tue, for øvrig like gammel som Thomas Korsgaard selv var da han flyttet til København. Den vindskjeve og lutfattige skikkelsen kjemper i tredjebindet Man skulle nok have været der en hard kamp for å overleve i storbyen. Han jobber som avisselger hos Politiken, mens han desperat leter etter et sted å bo. Sofaen på jobben og kalde portrom blir i en periode hans alternativ, før han gjennom en kvinnelig avisselger-kollega klarer å innsmigre seg hos dennes velstående og anerkjent arkitektmor. Tue får lov til å overnatte hjemme hos dem, men de få nettene som ble avtalt blir snart til uker. Og underveis tar Tue seg mer og mer til rette i leiligheten.
Skarpe klasseobservasjoner
Oppholdet her gir forfatteren glimrende forutsetninger for å skildre motsetningen mellom den liberale borgerklassen og white trash-kulturen som Tue stammer fra. For mens Tue på den ene siden trakter etter en klassereise og prøver å tilpasse seg, misbruker han samtidig gjestfriheten til å bløffe seg fram i tilværelsen. Og det gjør han på en måte som innimellom kan være smart utstudert, men til tider så pubertalt umodent at man gremmer seg mens man frykter for hva slags konsekvenser dette kan få.
Og her viser Korsgaard sin storhet som forfatter og historieforteller. Han holder tempoet oppe og driver den nysgjerrige leseren framover, inntil man ved veis ende kan slå boka sammen i visshet om at dette var en stor leseopplevelse om livet i utkanten av det danske velferdssamfunnet.
Med Vigdis Hjort på Litteraturhuset
I intervjuer har Thomas Korsgaard åpent innrømmet sin beundring for Vigdis Hjorth. Ikke minst har hennes roman «Arv og miljø» betydd mye for ham som forfatter. Å lese henne var med på å gi ham styrke til å fortsette sitt eget skrivearbeid, har Korsgaard fortalt.
Torsdag får han også treffe sin heltinne, da Vigdis Hjorth skal lede samtalen med Thomas Korsgaard på Litteraturhuset om « vanskelige familieforhold, fattigdom, klasse og å skrive utfra seg selv.
Av Leif Gjerstad
