(Øyvind anbefaler – april 2025)
En ny, fantastisk platemåned, med utgivelser fra godt etablerte artister som Willie Nelson, Alison Krauss, The Waterboys, Craig Finn og Monika Nordli til nyere stemmer og artister som Thea Paulsrud og The Impossible Green.
Mange av de mest interessante albumene denne måneden kom i god tid før påske. Det betyr at de har fått synke inn litt, og det gjør dem sjelden dårligere! Her anbefaler jeg helt ferske utgivelser fra Thea Paulsrud, Willie Nelson, Ola Buan Øien & Vise menn og The Impossible Green og nesten like ferske fra Monika Nordli, Alison Krauss, Elton John & Brandi Carlile, Craig Finn, The Waterboys, Silje Nergaard, Kristine Hovda, Hans Theessink, Southern Avenue, Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars og Brown Horse.
THEA PAULSRUD: «Lay With Me For A While»
Etter et album med gruppa Soft City og en solo-ep, albumdebuterte Thea Paulsrud på tampen av måneden med «Lay With Me For A While». Soft City er ikke et reint bluesband, sjøl om de vant bluescupen på Notodden i 2022 og kom på andreplass i European Blues Challenge året etter, og det er heller ikke solodebuten til Paulsrud. Soulmusikken dominerer, men ofte i godt selskap med jazz. Det siste skinner gjennom allerede i det flotte åpningssporet «Don’t You Want To Know». «Lay With Me For A While» er rett og slett et meget vellykket ekteskap mellom soul og jazz. Og så – med avslutningen «Bedtime Stories» drar hun oss inn i bluesen igjen. Er det et oppspill? Hva blir det neste?
Musikkutdannede Paulsrud er særlig inspirert av Carole King og Joni Mitchell, men kopierer ikke sine helter. Musikken på debutalbumet har bandet skapt sammen over Paulsruds tekster, som i Soft City. Vegard Staum (trommer) er med derfra, mens de øvrige medlemmene er hentet fra diverse band: Øyvind Kløve Kjernlie, Matias Steinnes Christoffersen og Andreas Svabø – i tillegg til gjester på saksofon, vokal, kor og stryk.
Åtte av sporene er tilgjengelige på strømming nå, mens to «holdes» til høsten og foreløpig bare er tilgjengelig på vinylen og i albumets tilhørende songbook. Den ene av de to, «All These Different Faces», er blant albumets høydepunkter, med nydelig, «jazzy» pianospill av Matias Steinnes Christoffersen. Den må du altså vente med å høre helt til høsten om du ikke kjøper vinylen…
PS. Sjekk coverbildet. Det er malt av Paulsrud!
MONIKA NORDLI : «Hard Working Woman»
En sterk kvinnesstemme til, og denne så jeg ikke komme! Monika Nordli som tøff bluesdame, med en liten sving innom americana. Og for et album det er blitt!
Det er 14 år siden hun ga ut sitt forrige album, og da på norsk, etter to engelskspråklige utgivelser. I 2014 ga hun ut duoalbumet «Sjelevenn» med Steinar Albrigtsen, og hun har også bidratt på ektemannens plater. Noen av de ti låtene på dette albumet har fått luftet seg live, men har ellers vært en godt bevart hemmelighet fram til første singel ble sluppet i slutten av mars og albumet kom tidlig denne måneden.
Monika har skrevet åtte av ti låter her. Unntakene er en kul versjon av Tommy Johnsons «Big Road Blues» og Jill Gilliams «In The End». Monikas egne låter står ikke tilbake, med åpningen «Rainy Day Blues» og «Designated Driver» som favoritter, den siste med utsøkt gitararbeid fra Tommy Kristiansen (el) og Steinar (akustisk) og ikke minst kul koring. Den første jeg tenkte på da jeg satte på «Hard Working Woman» var Rory Block, særlig i de mer akustiske sporene som to andre favoritter, «Ain’t Leaving You» og «Another Place». Den neste jeg tenkte på var Bonnie Raitt.
Som vanlig når Steinar og Monika jobber i studio og på scenen er Ernst Nikolaisen en krumtapp i systemet som produsent, mikser og multiinstrumentalist. Men det hadde ikke blitt så bra uten resten av gjengen som stiller med instrumentene sine heller: Gitaristene Knut Reiersrud og Tommy Kristiansen, bassistene Andy Nesblom og Bill Troiani, munnspillerne Richard Gjems og Geir Sundstøl, Alexander Pettersen (trommer), Knut Hem (dobro) og Steinar Albrigtsen (ak. gitar). Dette lukter Spellemann-nominasjon!
WILLIE NELSON: «Oh, What a Beautiful World»
Med tekstlinja «I’ll give you the best I can give you, baby / That’s all i can give», innleder Willie Nelson, som fylte 92 år i går (29.4), årets første album. Det er mer enn godt nok, Willie!
Det første av fjorårets to utgivelser hadde en tittellåt av Rodney Crowell, fabelaktige «The Border». Willie har sagt at han ikke er sulten nok til å skrive så mange låter lenger. Det er kommet noen drypp på de siste platene, gjerne i kompaniskap med produsent Buddy Cannon, men nå har han rett og slett spilt inn et helt album med Crowells låter. Det er fullt forståelig, siden Crowell er en av de aller beste låtskriverne i countrybransjen. Willie har valgt tolv låter. Han kunne valgt tolv andre, men det er gjennomgående kloke valg. Sangene er skrevet av en annen i en annen tid, men med en aktualitet som gjør at de like gjerne kunne vært skrevet nå, av Willie. Allerede på spor nummer to og tre kommer de første høydepunktene, «Banks of the Old Bandera» og «The Fly Boy & the Kid». Tittellåten er en nydelig duett med Crowell.
Med Cannon som produsent, som de siste drøyt tjue åra, blir det ikke de store overraskelsene. Men – det betyr også gjennomgående høy kvalitet på musikerne. Willie sjøl bærer alderen godt og holder stilen, i hvert fall i studio. Det virker ikke som stemmen vil forvitre med det første, den er bare full av levd liv. Det vil neppe heller skje med det unike gitarspillet, som er en forlengelse av Willies fingre. Bobby Terrys klassiske steel-gitarspill sørger for at dette høres ut som det kunne vært gitt ut for femti år siden.
Ved siden av Willies stemme og uortodokse gitarspill sørger Mickey Raphaels munnspill for at vi alltid kjenner igjen en Willie-låt. På tampen kommer to av Crowells fineste låter, «Still Learning How to Fly» og «Stuff That Works» – den siste skrevet sammen med Crowells gamle venn Guy Clark. Det er den beste konklusjonen jeg kan tenke meg: Dette er stoff som funker!
ALISON KRAUSS & UNION STATION: «Arcadia»
Hardtarbeidende er Alison Krauss også, sjøl om det er lenge siden hun har gitt ut et album med bluegrassbandet Union Station. I mellomtida har hun hatt et meget vellykket samarbeid med Robert Plant som førte til to album og som har tatt dem til Norge ved et par anledninger.
I 2017 ga Alison ut soloalbumet «Windy City», som var en stor skuffelse. Hun passet ikke inn i popcountry-folden. På «Arcadia», som kom for en måned siden, er hun tilbake i sitt rette element. Det er nok mange som er litt lei seg for at Dan Tyminski, stemmen fra «O’ Brother Where Art Thou», nå skal ha forlatt gruppa for å satse videre på en solokarriere. Han spiller riktignok akustisk gitar og mandolin på albumet, men bandet har fått tak i en vokalist med en stemme som til forveksling er lik Tyminskis. Russell Moore har hovedvokalen på fire av låtene, Alison på de seks øvrige. Besetningen er ellers som før: Jerry Douglas (dobro/lap steel), Ron Block (ak. gitar/banjo), Viktor Krauss (piano) og Barry Bales (kontrabass) i tillegg til Alison på fele. For kjennere er det unødvendig å melde at de alle er topp musikanter, anført av «verdens beste på dobro» og den nærmest overjordiske stemmen til Alison.
Låtene er levert av mange forskjellige. Jerry Lister, som har turnert med Union Station, står bak to. Mine favoritter: «The Wrong Way» (Dan Tyminski / Robert Lee Castleman), «One Ray of Shine» (Sarah Siskind / Viktor Krauss) og «Richmond On The James» (trad.). Forresten, de er favoritter alle ti! Det er så velspilt og -sunget at det er en sann fryd.
ELTON JOHN & BRANDI CARLILE: «Who Believes in Angels?»
Dette albumet er spesielt interessant fordi det er et samarbeid med to storheter i hver sin sjanger. Det viser seg at countrystjerna Brandi Carlile (43), som er tilbake i Oslo i sommer (Sentrum Scene 2. juli), har vært fan av Elton (77) siden hun skrev en skolestil om en ung mann som døde av aids etter en blodoverføring i 1990. Britiske Guardian skriver at hun skrev et brev til Elton og hans faste skrivepartner Bernie Taupin som 18-åring.
Etter at hun fikk platekontrakt og fikk et gjennombrudd med albumet «The Story» (2007), skrev hun et nytt – og to år seinere var han gjest på hennes album «Give Up The Ghost». Siden har de vært venner, og Elton trosset en alvorlig øyesykdom og heiv seg inn i et nytt prosjekt med Taupin, Carlile og produsenten Andrew Watt, som også produserte Stones’ fabelaktige comeback-album «Hackney Diamonds» (2023). Som de synger tidlig på dette albumet, det er «Never Too Late»!
Musikerne på plata er, ved siden av Elton (piano), Carlile (akustisk gitar) og Watt (diverse gitarer), blant andre Chad Smith (trommer/perk.) og Josh Klinghoffer (dfiverse tangenter) fra Red Hot Chili Peppers og Pino Palladino (bass). Ifølge Guardian utfordret de fire hverandre til å skrive og spille inn albumet på 20 dager – fra scratch. Og resultatet? Litt ujevnt, men det har absolutt sine øyeblikk. Eltons pioanospill er lett gjengkjennelig, om ikke så sentralt her som vanlig, og Carlile briljererer. Hun er på «sitt høyeste» i «Swing for the Fences», et høydepunkt på albumet sammen med den lange, prog-inspirerte åpningen «The Song of Laura Nyro». Det absolutte høydepunktet er likevel «When This Old World Is Done With Me», der en tilårskommen Elton er på sitt aller beste når han – aleine – synger om livet og gjør opp en slags status.
CRAIG FINN: «Always Been»
«Always Been» er på et vis en perfekt symbiose av to tøffe band, The Hold Steady og The War On Drugs. Det er Hold Steady-frontmann Craig Finns sjuende soloalbum (hvorav ett kan karakteriseres som et «minialbum» på 29 minutter). Her er han der han pleier å være, elleve låter servert på 50 minutter. Likevel er det ikke et eneste spor jeg ville vært foruten. Stilen er noe mildere enn på platene til The Hold Steady, men det er fortsatt rock’n’roll – ikke så langt unna Bruce Springsteen. Låtene er like fengende – og den karakteristiske stemmen til Finn er selvfølgelig den samme. Den kler begge formatene. Hvordan kan du ikke like den?
The War on Drugs-frontmann Adam Granduciels har produsert og spiller gitar, orgel og mellotron. Dave Hartley fra bandet spiller bass. Albumet gjestes også av Kathleen Edwards og Sam Fender.
Craig Finn er en historieforteller, og «Always Been» skal være hans mest narrative. Her er sterke personportretter, som i «Crumbs» og «Luke & Leanna». Noen ganger snakkesynger han, og på «Fletcher» tar han historiefortellinga et skritt videre og snakker over en bakgrunn av musikk i snaut seks minutter. Han sier dette om sangene på albumet:
«Most songs concern a protagonist who pursued a career as a clergyman despite a lack of faith. The record tells the story of his rise and fall and redemption, while also filling out the details of his travels and the world in which he lives».
For spesielt interesserte kan jeg fortelle at boka «Lousy With Ghosts», med elleve fortellinger av Finn som utspiller seg i det samme universet som albumet og lar oss bli bedre kjent med dem som befolker sangene, slippes samtidig med albumet. Finn står også bak podkasten «That’s How I Remember It».
OLA BUAN ØIEN & VISE MENN: «Blå»
Jeg må innrømme at jeg ikke har tenkt på gitaristen i countrybandet Too Far Gone som bluesmann, men det skyldes nok at jeg ikke er mer enn halvt trønder og ikke har fulgt med godt nok i timen. Uansett, sist helg slapp Ole Buan Øien og hans to vise menn sitt fjerde album under Nidaros Blues i Trondheim.
Om det ikke har vært blues hele veien, har den ligget i bunnen og i gitarspillet. På de to siste albumene er den blå musikken mer framtredende. Dessuten er det Øien sjøl som synger her i tillegg til at gitarspillet, naturlig nok, er atskillig råere enn i Too Far Gone. Det er en lekenhet her som du kjenner igjen fra andre norske blueshelter. Den kommer også til uttrykk i «Acid Western/Troll i SG», der «Pengegaloppen» er en av flere «innskutte» låter.
Det er ikke mange som synger blues på norsk, og enda færre på trøndersk, så Øien er sånn sett en nisjeartist. Han står for tekst og melodi, og støtter seg til et komp bestående av Kåre Andreas Lund (bass) og Håvard Sterten (trommer). Det holder lenge. På tittellåten «Blå» og «En stille blues» tas tempoet ned, og Øiens gitar er mer «lyrisk» – med en økende frekvens. Det er låter der gitaristen Øien virkelig utfolder seg.
Tekstene handler blant annet om drømmer og om å gå sine egne veier: «De snille kjæm te himmel’n / Og vi kjæm dit du vil». «Ingensteds» har et viktig budskap: «Lydig går du dit dæm si at du ska gå (….) Du må ta mot te dæ og gå imot det andre si’ / Da skal du forstå at du bli‘ den du vil bli / Det e ingen andre som kan slæpp dæ fri». En god leveregel som støttes fullt ut.
THE WATERBOYS: «Life, Death And Dennis Hopper»
Jeg har sans for folk som gaper høyt, som tar sjanser og tør å utfordre. The Waterboys, som har levd godt på catchy låter som «Fisherman’s Blues» (1988) og «The Whole of the Moon» (1990) strekker virkelig strikken langt på «Life, Death And Dennis Hopper», som kom tidlig denne måneden. Det er frontfigur og medlåtskriver Mike Scotts mest ambisiøse prosjekt, et konseptalbum som spinner rundt livet til den amerikanske skuespilleren m.m. Dennis Hopper (1936-2010). Han spilte i en lang rekke filmer, framfor alt er han kjent for sin rolle i «Easy Rider» (som han også regisserte).
Gjennom 25 låter over en time og 40 minutter forteller Scott & Co. om livet til Hopper fra fødsel til død, men også om Vestens popkultur og Hoppers samtid – med motkultur og hippiebevegelsen m.m.. En liten detalj er helikopterlyden fra «Apocalypse Now» (1979), der han spiller fotojournalist, på «Trancendental Peruvian Blues». Fem av låtene er små «mellomstikk». Og ja, dette er veldig mye, og det spenner over mange sjangrer – fra pop og rock til folkrock og punk. Samtidig er det både fascinerende og lekent. Jeg vil nok mene at det hadde blitt et enda bedre album om noen av de svakere låtene hadde blitt skrotet, men samtidig er det utrolig mye å glede seg over på dette albumet. Og da har jeg ikke nevnt, gjesteartistene, størrelser som Bruce Springsteen (riktignok bare i en spoken word-sekvens, men et høydepunkt her, «Ten Years Gone»), Steve Earle (som synger aleine på åpningen «Kansas»), Fiona Apple, Anana Kaye, Taylor Goldsmith fra Dawes, Barny Fletcher og den norske gruppa Sugarfoot.
SILJE NERGAARD: «Tomorrow We’ll Figure Out The Rest»
35 år etter albumdebuten og fire år etter forrige album har Silje teamet opp med Stavanger symfoniorkester – under dirigent Vince Mendoza – for å spille inn et album med en litt pussig blanding av ni engelske låter, en norsk og tre gamle opptak av henne sjøl og foreldrene.
Det er lenge siden Silje har «prøvd seg» på norsk, på de mer poporienterte albumene «Brevet» (1995) og «Hjemmefra» (1996) samt på «Silje Nergaard» (2020). Jeg er veldig fan av norsk på norsk, men det er som jazzcrooner hun er aller best – her toppet med strykere. Det har noe med både diksjon og frasering å gjøre. Den blir ikke bedre enn på dette albumet, som for øvrig er en hyllest til hennes musikalske foreldre. Et opptak av moren og faren som synger og en ung Silje som synger «Du skal få en dag i mårå» er sjarmerende, mens en prat med pappa virker i overkant privat og noe malplassert, også fordi det er vanskelig å tyde hva som sies.
Låtene er blitt til i et samarbeid mellom Mike McGurk og Silje og delvis Mike Hartung. Et unntak er en fin versjon av Paul McCartneys’ «Here, There and Everywhere». Musikerne på plata er i toppklasse: Georg «Jojje» Wadenius (gitar), Helge Lien (piano), Jarle Vespestad (trommer) og Finn Guttormsen (kontrabass). Håkon Kornstad bidrar vart og fint på saksofon på to spor. Silkemykt!
KRISTINE HOVDA: «Strektegninger»
«Hjerta mitt er’kje ei svingdør der du kan gå ut og inn / eg trenger den varmen eg har her / eg kan’kje ha trekken din» synger Kristine Hovda på »Strektegninger». Hun sang på engelsk på sine to første album, men det var det ingen grunn til. Hun skriver utmerket på stavangerdialekt også, på sin spissfindige måte og i et musikalsk landskap som kombinerer viser, pop og resitasjon med et lite anstrøk av folkemusikk, jazz og elektronika. Det handler mye om relasjoner og det å forstå hverandre, og det formidles ganske inderlig. «Hun utforsker kampen mellom å sette grenser og å åpne opp for kjærligheten, som det heter i presseskrivet.
Hovda er mangeårig journalist og skribent og har gitt ut boka «Jeg lever ikke lenger selv» (2019). I 2023 forvirret hun dommerne i «The Voice» da hun framførte en låt de ikke hadde hørt før, nemlig hennes egen! På «Strektegninger» samarbeider hun med erfarne folk som Gulleiv Wee (The September When) og Bjørge Fjordheim, kjent fra Cloroform og Wunderkammer og over 150 andre utgivelser og tekniker og medprodusent Inge Engelsvold. Best på dette personlige albumet er «Det ska’kje vera lett (men kor vanskelig kan d ver)».
HANS THEESSINK: «75 Birthday Bash»
Nederlandske Hans Theessink, bosatt i Wien, Østerrike, bærer etiketten norgesvenn med stolthet. Han har spilt utallige konserter i Norge gjennom flere tiår. På Nidaros Blues i Trondheim i juni i fjor fikk han overrakt en ekte mariusgenser, hjemmsetrikket av en fan! I Trondheim var han en slags «artist in residence», med flere opptredener. Der fikk vi også stifte bekjentskap med a capella-gruppa Insingizi fra Zimbabwe, som også er med på denne storstilte feiringen av 75-årsjubileet til Theessink.
Albumet er spilt inn live i 2023 og 2024 og gitt ut dagen før han 5. april fylte 77 år. Blant de mange øvrige gjestene er Eric & Ulrika Bibb, Dana Gillespie, Guy Davis og Alee Thelfa, men den som skinner aller mest er den sympatiske hovedpersonen. Theessinks mørke, myke stemme og tilbakelente spillestil gjør dette til et nydelig samling med 27 låter – egne og «lånte». Allerede som låt nummer tre kommer «Seven Spanish Angels» med Wien-baserte Douglas Linton & The Plan Bs fra Austin, som er med på fem av sporene. Skip James’ «Hard Time Killing Floor» er en av de gamle bluesklassikerne Theessink gjerne synger, her helt nedstrippet sammen med irske Eleanor Shanley. Det doble albumet er spekket med Theessinks herlige blanding av velspilt folk, roots, blues og gospel. Sjekk også ut hans forrige studioalbum, «Payday» (2021) med amerikaneren Big Daddy Wilson – som også spilte med Theessink i Trondheim i fjor.
SOUTHERN AVENUE: «Family»
Southern Avenue har navnet sitt etter ei gate i Memphis, som huser både dem og International Blues Challenge (IBC). De vant konkurransen i 2016, og siden har de reist rundt og opparbeidet seg et rykte som et utmerket liveband. De gjorde en flott konsert på Nidaros Blues i Trondheim i 2022, og på seinsommeren kommer de til Notodden Blues Festival. «Family» er deres første album på renommerte Alligator Records, og kommer etter at gjengen nylig har turnert med Willie Nelson og Bob Dylan og deres Outlaw Music Festival. Willie var så begeistra at han brukte dem som korister under sin egen konsert, og det sies at Dylan var så happy at han ville ta bilde med de tre søstrene.
Tierinii (vokal), Tikyra (vokal/trommer) og Ava Jackson (vokal/perk./fele) er de tre søstrene. Fjerdemann i bandet er israeleren Ori Naftaly (gitar), som møtte jentene da han flyttet til Memphis etter at også han deltok i IBC i 2013. Han ga opp sitt eget band for å bli med de tre søstrene i Southern Avenue, og det er blitt ytterligere tre album etter debuten i 2017. Bandet blir kalt en moderne utgave av Ike & Tina Turner, og kan også minne om Stax-stjernene The Staples Singers. Tekstene er nok deres svake punkt. Balladen «So Much Love» har en enkel tekst, men er likevel et høydepunkt ved siden av «Back to What Feels Right», som løftes av Naftalys gitarspill. Supergitarist Luther Dickinson (North Mississippi Allstars m.m.) gjester for øvrig på bass på fire låter.
Kort fortalt:
The Impossible Green: «Quicksilver Daydream»
Mathias Angelhus er «over alt» i det pulserende americana-miljøet i Norge. Et halvt år etter duettalbumet med Sara Fjeldvær, «Like Waves», et år etter albumdebuten til The Impossible Green og halvannet år etter solodebuten «After Rain» kom «Quicksilver Daydream» sist fredag. De tre første låtene er litt røffere i kantene enn debuten, men gradvis tas tempoet og «trøkket» noe ned. Derfra og ut har de meg, og ganske raskt kommer mer melodiøse høydepunkter som «Julietta», «25 Hours» og avsluttende, nedstrippede «Tailwind».
Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars: «Stream of Consciousness, Vol. 2»
Fire år etter «Stream of Consciousness» kommer oppfølgeren fra en av Norges fineste, litt «hemmelige» americana-artister. Men – det er like solid og stødig som en rodeorytter som klamrer seg til hesten. Sandnes-artisten har gitt ut plater siden 2006, og har en fabelaktig evne til å mikse americana/country med soul og gospel, alltid med gode musikere og (kvinne)stemmer rundt seg. Om noen skal trekkes fram på album nummer åtte er det Lillian Kristin Hodne på fele. Jeg har aldri oppfattet Larsen som en protestsanger, men han etterlyser dem i «lystige» «Protest Singers»: «Hvor er de blitt av? Har alle gått hen og forelska seg?».
Fredag (2. mai) er det releasefest på Martinique bar i Stavanger.
Brown Horse: «All The Right Weaknesses»
Min bloggkollega Gubberock gjorde meg oppmerksom på dette bandet, som tidlig denne måneden ga ut sitt andre album. Musikken er veldig amerikansk, men den avsluttende folkrock-låten «Far Off Places» mer enn antyder at bandet faktisk er fra Norwich, England. De spiller det vi har pleid å kalle rufserock, sånn passe uvøren countryrock med slentrende gitarer med litt fuzz. I likhet med min kollega sliter jeg med å få med meg tekstene, men jeg koser meg med litt nostalgiske toner med de tre herrene og to damene i Brown Horse.
Og med det ønsker jeg dere en riktig god mai!
Av Øyvind Rønning