(Intervju første gang publisert i august 1985)
Oslo: På scenen er Kid Creole & The Coconuts en opplevelse utenom det vanlige. Forrige gang de besøke Norge var scenen bygget opp i to komplette etasjer. Med palmer og imponerende blomsterdekorasjoner, bakteppe med Manhattans skyline som silhuett, skapes det en sjelden eksotisk ramme rundt forestillingen.
Da de for noen få dager siden beæret Norge med et nytt besøk, var det med et noe enklere og mer nøkternt scenedesign. Likevel, det er ikke hver dag scenen i Skedsmohallen omdannes til en «beach club», komplett med parasoller, stupebrett og bardisk. Og showet var stadig latterfremkallende med Kid Creole i sine elegante dresser, The Coconuts i sine mange sexy badedrakter og selvfølgelig med Coati Mundi i en rolle som sprettball og gummiklovn.
De verbale morsomhetene og det visuelt oppsiktsvekkende førte til at selve musikken ofte
kom i bakgrunnen. Salsa, soul, calypso og andre karibiske/latinamerikanske rytmer ble energisk, tett og kompetent pumpet ut, men fungerte likevel klart best som et vedheng til det elleville showet På egen hand ble musikken mangfold trass i sitt rytmiske gjerne for monoton.
Balanse
Med problemstillingen om den alltid like vanskelige balansen mellom musikalske og visuelle virkemidler liggende i bakhodet spurte jeg bandet om de ikke selv fryktet at musikken kunne bli helt overkjørt av det visuelle. Svaret fra Coati Mundi kom kontant.
– Musikk fungerer best på plater eller i småklubber. I store konsertsaler slik de vi opptrer i, er det alltid vanskelig å konsentrere seg om musikken i mer enn noen minutter av gangen. Vårt show forhindrer at folk sovner underveis!
Vi sitter sammen med Kid Creole alias August Darnéll, Coati Mundi og The Coconuts på Grand Hotel i Oslo noen få timer før konserten. Men rett som det er faller gruppen for fristelsen å gjøre også samtalen til et show. The Coconuts babler smått hysterisk og vittig i munnen på hverandre og alle andre, mens Coati Mundi krydrer det hele med korte, men presise og uventede, underfundige morsomheter.
Politisk engasjement
Bare August Darnell tar på seg et litt seriøst uttrykk, selv om også han smiler godt når Coati Mundi og The Coconuts herjer som verst. Men bak Darnells smil lurer et politisk og sosialt engasjement.
– Kid Creole & The Coconuts skal være god, men ikke holdningsløs underholdning. Jeg føler det som min plikt å ta opp temaer som jeg selv er opptatt av i mine sanger. Rasisme, kjønnskampen, sosial urettferdighet, forurensing, politibrutalitet og så videre, sier August Darnell og fortsetter:
– Jeg har ingen illusjoner om at altfor mange oppfatter budskapet i mine sanger, for flertallet fungerer rock stadig mest som en endimensjonal underholdning. Likevel er rock i dag den klart beste måten å kommunisere med ungdommen nå. Se bare på Live Aid, og den gjennomslagskraften det hadde! Og selv om det altså er få som griper det jeg sier, er det alltid en eller annen derute et sted som gjør det. Og den ene er belønning nok!
Kid Creole-film
Siden Kid Creole besøkte Norge i 1983, har de hatt mange jern i ilden. Foruten Coconuts- og Coati Mundi-LPer og den nye Kid Creole & The Coconuts- LPen «In Praise of older Women and Other Crimes», har de også produsert en film, «There’s something wrong in Paradise». Som vanlig er August Darnell hjernen bak filmen, som for øvrig vurderes vist av NRK.
– Filmen er bygget opp som en musical med politisk innhold. I korte trekk kan man si at den handler om rasisme og politiske despoter som preker moralsk renhet. For meg selv er dette et naturlig skritt videre. Jeg vil gjerne jobbe både med film, teater og musikk, avslutter Darnell.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i flere aviser august 1985. Denne versjonen er hentet fra Bergens Tidende 20. august 1985)
