På hver sin kant har Steve Earle og Jason Isbell vokst fram som giganter innen amerikansk heartland/americana. Nå er begge aktuelle med nye studioalbum, og ingen av dem svikter denne gang heller.
Steve Earle & The Dukes «Ghosts of West Virginia» (New West Records)
Steve Earles album «Ghosts of West Virginia» tar tematisk utgangspunkt i en ulykke i en kullgruve i West Virginia i 2010 som tok 29 liv. Denne tragiske hendelsen er blitt til teater med 65-årige Earle sentralt involvert, slik at plata kan betraktes som et frittstående soundtrack til fortellingen om gruvearbeidernes harde liv og døden som oppsøkte dem langt nede i gruvegangene.
Med et ruralt uttrykk et sted midt mellom bluegrass og mer rocka americana i velkjent Earle-terreng, skaper det en autentisk stemning der slitet trer fram og venstreradikale Earle tegner et varmt portrett av sliterne som til stor grad tilhører Trump-leiren på den andre siden av den politiske skalaen. Det er livet, slitet og sviket mer enn ideologisk overbevisning som har ført mange bluecollar-arbeidere inn i den golfspillende presidentens fold, mener Earle.
Etter den megetsigende gospelåpningen veksler Earle utover plata fint mellom de mer stillfarne refleksjonene og de litt mer aggressive utblåsningene. Og i platas beste kutt «Devil Put the Coal in the Ground» kontrasterer Earle de rurale bluegrassbanjoene suverent med hissig bitende gitarer. Sterkt inntrykk gjør også nøkkelkuttet «It’s About Blood», hvor Earle leser opp navnene på alle de 29 drepte. En ulykke som rettsaken etterpå konkluderte med skyldtes at gruveselskapets profittiver var så mye større enn deres vilje til å ta sikkerheten på alvor.
Rettsaken sørget for at de etterlatte fikk stor økonomisk kompensasjon for sine kjære som de mistet. Steve Earle sørger for at ofrene får en musikalsk hyllest som er både vakker og varm og som holder minnet deres levende.
Jason Isbell & The 400 Unit «Reunions» (Southeastern Records)
Som Steve Earle har også Jason Isbell hatt sine personlige demoner å stri med, før han fant en balanse i livet som har gjort en veldig god musiker enda mye bedre. For i dag er 41-åringen fra Nashville trygt etablert som en av USAs mest pålitelige og sterke singer/songwriters, og med det nye albumet «Reunions» legger han ytterligere alen til sin vekst.
Hans sjuende album er (som de tre foregående) produsert av Dave Cobb, og skal vi først namedroppe kan vi jo også nevne at Isbell og hans band The 400 Unit på åpningskuttet gjestes av David Crosby, og sammen med veteranen med fortvilelse i blikk og stemme spør «What’ve I Done To Help».
Det er en mektig start som setter tonen for historiefortelleren Isbells ferd gjennom ti låter med møter, brudd, refleksjoner og annet som kan passe inn under begrepet «Reunions». Noen ganger framført med en skjør akustisk sårhet som nesten er vond å høre, andre ganger med mer frontal elektrisk gitaraggressivitet som røsker tak i lytteren. Men uansett uttrykk, så byr Isbell hele veien på sterke og minneverdige melodier ledsaget av personlige fortellinger som i sin novelleform føles som faktisk betyr noe.
Da jeg for noen år siden jobbet med en bok om Kalvøya-festivalen fikk Isbell rett før deadline noen linjer i boka fordi hans (den gangen) nært forestående konsert på John Dee ble så raskt utsolgt at den ble booket om til Rockefeller som så raskt ble utsolgt at den ble booket om til Sentrum Scene som så raskt ble utsolgt at de måtte føye til en ekstrakonsert samme sted som ble utsolgt også den. Og til høsten er han booket inn til Oslo Spektrum, dersom koronaviruset tillater det.
Det sier noe om hvordan Isbell ved å videreutvikle og finpusse sitt uttrykk helt fortjent har nådd ut med sine musikalske fortellinger til stadig flere. Det er ingen grunn til å bli forbauset om fanbasen blir enda mer utvidet med «Reunions».
PS! De siste linjene her skrev jeg for øvrig akkurat mens de siste tonene til avsluttende «Letting You Go» tonet ut med så stilsikker varme og ømhet at det oppleves vanskelig å «la plata gå». Den oppmuntrer heller til en snarlig reunion med «Reunions». Og jeg tenker det blir mange slike gjenhør i tida framover.
Av Leif Gjerstad
Les også: Steve Earle – Låtskriver med politisk hjerte
Les også: Steve Earle – vital 60-åring
Les også: Jason Isbell – Den nye americana-helten
Les også: Jason Isbell synger stort om den lille mann
