(Fra arkivet: Denne saken ble opprinnelig publisert i 1996, i forkant av en Oslo-konsert. Men siden det var årene før det igjen som var de virkelig tøffe i Earles liv, lar vi artikkelen stå som den var, som en liten oppsummering av og påminnelse om den kronglete veien lørdagens jubilant har gått)
På rett spor igjen
For ti år siden ble han utropt som countryrockens frelser. For fem år siden vandret han gatelangs i Nashville, i en evig heroinrus. I år har han gjort comeback med den kritikerbejublede plata «I Feel Alright». Lørdag står Steve Earle på Rockefellers scene i Oslo.
Konserten med Earle lørdag er hans første på Europa-turneen, og allerede utsolgt. Men veien tilbake til Rockefeller og rampelyset har både vært lang og tornefull for den 41-årige texaneren.
Da han debuterte med «Guitar Town» i 1986, ble han hausset opp som countryrockens frelser. Kombinasjonen sterke melodier, følelsesladde tekster og et røft lydbilde som plasserte ham et sted midt imellom country og rock, fikk kritikerne til å gå av hengslene og platekjøperne til å løpe til butikkene.
– Tidlig i 1980-årene jobbet jeg som låtskriver i Nashville. Jeg hadde en liten sønn og følte jeg måtte skrive hver dag. Men tida som samlebåndskomponist ga meg et innblikk i hvor mye dårlig musikk dette resulterer i, og jeg gikk derfor tilbake til å skrive låter slik jeg hadde gjort tidligere. Om saker og temaer som virkelig betyr noe for meg. Og resultatet ble «Guitar Town», forteller Steve Earle.
«Guitar Town» har i dag fått klassikerstempel. At Earles debutplate i USA kom ut nøyaktig samme dag som Dwight Yoakams debutplate «Guitars, Cadillacs Etc», gikk heller ikke ubemerket hen. Deres vitale musikk sto i skarp kontrast til den glatte og superkommerse countryen som dominerte Nashville-scenen, og begrepet «ny country» ble født, med Earle og Yoakam som sjefsopprørere.
Selvdestruktiv
Men etter som årene gikk, skulle det vise seg at Earle var en større trussel mot seg selv enn for musikkindustrien. Hans liv var fra før av rotete, og suksessen med «Guitar Town» gjorde det ikke bedre. I en artikkel om Earle sammenfatter det britiske bladet Q betegende nok hans liv med følgende stikkord: «fødsel, skole, arbeid, heroin, kokain, ekteskap, heroin, ekteskap, crack og fengsel».
Og alt stemmer for Earle, som vokste opp i San Antonio i Texas.
Her ble han tidlig inspirert av musikalske outlaws som Townes Van Zandt, Waylon Jennings og Willie Nelson. Bare 16 år gammel forlot han skolen for godt, og haiket rundt om i Texas med sin akustiske gitar og tok de spillejobber som måtte by seg.
Ferden gikk etter hvert til Nashville, hvor han prøvde å slå seg fram som låtskriver. Men etter eget utsagn brukte han vel så mye tid på å jakte på dop og krangle med kona – eller rettere sagt konene. Earle har nemlig vært gift seks ganger, hvorav to ganger med sin nåværende kone Lou Anne.
– Jeg har alltid trodd på ekteskapet og familielivet, men forpliktelsene som følger med har jeg aldri fikset særlig godt. Jeg har vært for mye outlaw, med et urealistisk syn på den himmelstormende romantikken. Og derfor har jeg også hatt problem med å takle hverdagen når den har meldt seg. Jeg ville aldri greid å være «kona til Steve», innrømmer Earle som har skildret sine kriser og opplevelser på sine seks studioalbum (ikke medregnet samleplater).
I fengsel
Oppfølgerne til «Guitar Town», «Exit 0» (1987) og den mer rølpete «Copperhead Road» (1988), fikk klart godkjent, men deretter begynte det for alvor å gå nedoverbakke med Earle. Det harde narkokjøret krevde sitt, og i begynnelsen av 90-årene levde han et rennesteinsliv i Nashville, i evig rus eller på jakt etter et nytt kick fra heroin eller crack.
Det endte med at han i løpet av kort tid ble arrestert to ganger for heroin, med en fengselsdom på ett år som resultat. Men hans manager klarte etter noen måneder å få ham overført til et behandlingshjem for narkomane.
– Jeg var ikke motivert for å slutte. Jeg gikk med på behandlingen bare fordi det var bedre å være der enn i fengsel. Men underveis innså jeg endelig at jeg her hadde en gylden sjanse til å gjøre noe med mitt liv, og den sjansen grep jeg. De siste 17 månedene har jeg vært helt «ren», for første gang på 27 år, sier Earle i et intervju med Rolling Stone.
Sterkt comeback
På veien tilbake, ga Earle i fjor ut den kritikerroste akustiske plata «Train A Comin'». Han sier at det var det rette albumet for ham, der og da.
– Jeg trengte en slik enkel gjennomkjøring, fordi det var første gang på lenge at jeg var i studio og fordi jeg aldri før hadde spilt inn en plate i nykter tilstand.
Men selv om Steve Earle i år har fulgt opp med den glimrende «I Feel Alright», hvor han blant annet synger om sin fortid på dopkjøret og sitt nye liv som stoffri familiemann, er han fortsatt ikke stueren nok for amerikansk country-radio. De mener at en eks-junkie i eteren forstyrrer harmonien.
– Holdningen er at man skal sky temaer som død, politikk, sex og andre «ubehagelige» ting som kan gå utover salg og ratinger. Da jeg kom til Nashville, ble jeg bedt om å skrive glade up-tempo låter. Vel, livet er ikke alltid up-tempo og positivt, og derfor er heller ikke låtene mine det.
Jeg bruker musikk til å beskrive meg selv så ærlig som mulig, avrunder Steve Earle.
Leif Gjerstad
(opprinnelig publisert i NTB 1996)
Les også: Krigen dreper ikke engasjementet (2003)
PS!
Siden jeg skrev denne bakgrunnssaken om Steve Earle for snart 19 år siden, har jeg intervjuet ham ytterligere tre ganger. Noe som sikkert også har sammenheng med at han har skrevet, spilt og sunget seg inn til en enda mer sentral posisjon i amerikansk musikk- og samtidskultur.
For i tillegg til flere album (med fjorårets «The Low Highway» som den foreløpig siste og den nye «Terraplane» rett rundt hjørnet) har Earle også gitt ut en novellesamling og en roman, foruten at han har hatt ganske sentrale roller i de to tv-seriene «The Wire» og «Tremé».
Og siden jeg i bakgrunnsartikkelen nevnte at han var gift for sjette gang, bør jeg kanskje tilføye at det korrekte tallet nå er sju. For i 2005 giftet han seg med artisten Allison Moorer, som han har sønnen John Henry Earle sammen med (født i 2010). Men også det ekteskapet kan nå være over, siden Earle i mars i fjor fortalte at paret var separert.
Apropos Moorer, så har også hun gitt ut flere, gode album, med «Miss Fortune» (2002) og «Crows» (2010) som personlige favoritter.
