(Intervju første gang publisert november 1985)
København: – Da Jeg begynte innspillingen av «The dream of the blue turtles» ante jeg ikke om den ville selge eller om folk ville like et band som dette. I dag vet jeg bedre, og det gjør meg oppriktig glad. Ikke for min egen del, men det betyr at mange unge mennesker kommer i kontakt med musikk og musikere de ellers ikke ville oppdaget.
Etter vel to måneder på veien i USA, har Stings verdensturné kommet til Europa, og etter åpningskonserten i København møter han pressen. Det nye bandet, som også spilte i Drammenshallen torsdag, sto i sentrum for spørsmålene. Det har nemlig vakt både begeistring og kritikk.
Grunnen er at den tidligere Police-artisten har valgt å bruke fire unge svarte jazzmusikere; Kenny Kirkland, Darryl Jones, Omar Hakim og Brandford Marsalis – musikere med fortid hos Wynton Marsalis, Miles Davies og Weather Report. Kombinasjonen hvit, europeisk rockemuslker og svarte, amerikanske jazzmusikere er uvanlig og delvis provoserende.
– Folk glemmer at jeg har en fortid før Police, smiler Sting.- Og da spilte jeg mye jazz. Det å prøve nye uttrykksformer med nye musikere er en utfordring og en viktig del av min personlighet. Tanken på å være en del av Police hele livet skremte meg.
Reflekterende
Ved siden av Stings musikalske dristighet mellom jazz og rock, har også tekstene på hans siste LP høstet både ros ris. De er fulle av politiske og sosiale refleksjoner – mer direkte enn i Police-tiden.
– Det stemmer nok. Jeg har alltid interessert meg for sosialt kommenterende tekster, men etterhvert som jeg er blitt eldre, har det kommet tydeligere fram. Nå er jeg 34 år og far til fire – jeg har ikke noe ønske om å late som om jeg er tenåringsrebell. Tvert i mot, jeg vil skrive musikk som gjenspeiler mitt syn og min alder.
Det betyr ikke at Sting vil gå til felts mot «vanlige» kjærlighetstekster.
– De har sin naturlige plass i bildet, men jeg ønsker ikke skrive dem.
Naiv
– Men kritiske røster mener tekstene dine er naive…?
– Naive i forhold til hva? Madonna eller Proust? Mine tekster bygger på følelser, ikke ønsket om å opplyse folk. Jeg er vokst opp i et typisk gruvearbeidersamfunn i utkanten av Newcastle. Mange av dagens arbeidsledige er gamle venner av meg. Skal jeg la være å skrive om dem fordi jeg er en rik rockestjerne?
Sting tror ikke at sangene hans vil forandre verden. «Russians» – sangen om våpenkappløpet – for eksempel:
– Jeg kan ikke tenke meg at Gorbatsjov eller Reagan har hørt den en gang. Men den uttrykker noe som nesten alle kjenner til og frykter. Som far bekymrer jeg meg for hvordan framtiden på jorden skal bli, sier Sting og innrømmer at det slett ikke er tilfeldig at «Russians» ble gitt ut på single like før toppmøtet I Geneve.
Dermed var pressemøtet over – bare ett spørsmål til ble besvart: Hvordan han reagerer på Miles Davies sitt utsagn om at det er tåpelig for svarte musikere å spille bak en hvit sanger – tydelig myntet på Sting og bandet hans.
– Han er vel litt sur for at jeg «stjal» Darryl Jones fra ham. Men, fortsetter han, – Vet du hvem som er min favorittmusiker? Miles Davies!
Av Leif Gjerstad
(Intervjuet ble første gang publisert i flere avise i november 1985. Denne versjonen er hentet fra Stavanger Aftenblad 23. november 1985)
Les også: Rockens nye idol (arkivintervju fra 1983)
Les også: Sting bryter barrierer (arkivintervju fra 1987)
Les også: Ti vitnesbyrd (arkivintervju fra 1990)
