(Anmeldelsen er skrevet på oppdrag for Bok365.no og første gang publisert der, 26. januar 2024)
«Søstrene» er et episk verk om identitet og tidens gang som bobler over av fortellerglede og tåler sin lengde.
Jonas Hassen Khemiri «Søstrene» (Gyldendal forlag, 635 sider. Oversatt av Andreas E. Østby)
Siden brakdebuten med Et øye rødt i 2003 har Jonas Hassen Khemiri markert seg som en av Nordens mest spennende forfattere. Gjennomgående for mange av den 45-årige prisbelønte svenske forfatterens bøker er at de har kretset rundt ulike aspekter ved identitet og utenforskap, med den burlekse romanen Montecore fra 2006 (på norsk, 2007) som en tidlig personlig favoritt.
I sin sjette roman, den 653 sider lange Søstrene, fortsetter Khemiri sin lekne utforskertrang rundt spørsmål knyttet til identitet, savn og tidens gang, i en like fabulerende som original historiedrevet fortelling som spenner over tre tiår, jevnlig skifter personfokus og forflytter seg mellom Sverige, Tunisia og New York.
Sentralt i fortellingen står de tre søstrene Ina, Evelyn og Anastasia Mikkola, som en kort periode som barn bodde i den samme blokka i Stockholm som bokas fortellerstemme, Jonas Khemiri. Og ikke å forglemme, i det samme boligkomplekset Drakenberg på Södermalm som den virkelige forfatteren Jonas Hassen Khemiri vokste opp i. Et grep som borger for at romanen Søstrene kan gli uhindret fram og tilbake mellom det fiktive og det virkelige, fra kapittel til kapittel, i et metaunivers der sannferdige historier fra forfatterens liv blander seg med rene skrøner.
Tre søstre ved nyttår
At Jonas Hassen Khemiri innenfor den store fortellingens rammer leker seg med virkelighetens grenser og frigjør seg fra dem, blir subtilt antydet allerede i bokas innledende setning «And so it was told at historien om Mikkola-søstrene begynte». Noe som blir fortalt, javel, men kan vi stole på det?
Det er millenniumsfeiring i et kunstner- og frilanskollektiv i sentrale Stockholm når vi første gang treffer de tre søstrene med vidt forskjellige personligheter. Den pertentlig skikkelige Ina, den vakre retningsløse Evelyn og den ambisiøse villstyringen Anastasia.
Blant de mange som befinner seg i det tusen kvadratmeter store lokalet er også Jonas, som ser søstrene litt på avstand i det overfylte rommet. Det får han til å minnes oppveksten som gutt på 1980-tallet, fra den gangen han som seksåring fikk høre om dem og deretter som elleveåring ble kjent med søstrene i området rundt Drakenberg-blokkene.
Mykkola-mystikk
Han minnes det mystiske sløret som hvilte over Mikkola-familien, og hvordan jentenes paranoide mor hevdet at det hvilte en forbannelse over familien. Noe hun gjerne brukte som unnskyldning og forklaring til de mange oppbruddene som preget familien. De bodde aldri lenge på samme sted.
Men det hvilte ikke bare en mulig forbannelse over søstrene, det hadde også vært en eller annen litt mystisk forbindelse mellom Mikkola-familien og hans far som Jonas ikke helt forsto. Dessuten føltes båndene til Mikkola-søstrene litt ekstra sterke, fordi de i likhet med Jonas var halvt tunisiske. Jentene gjennom sin psykisk ustabile mor, Jonas gjennom sin fraværende far. Faren hadde prøvd seg både som gatekremmer, renholdningsarbeider og bartender da Jonas var liten, men uten å lykkes så altfor godt og uten å finne skikkelig fotfeste i sin nye svenske virkelighet. Han ble deprimert, forlot familien i Stockholm og flyttet tilbake til Tunisia da Jonas fortsatt var barn.
Fraværende far
Alt Jonas sitter igjen med er det selvpålagte ansvaret han tar for sine yngre brødre og minnet av en far som bare unntaksvis ga ham den rosen og anerkjennelsen en gutt kan trenge. De bryter aldri helt kontakten, men den lille kontakten de har forblir sjelden og anstrengt. Et forsøk på å komme nærmere sin far ved å besøke ham i Tunisia hjelper heller ikke. Jonas føler seg fortsatt like utenfor, og traumene farens svik i sin tid påførte unggutten, blir hengende ved ham. De forsvinner ikke, og i boka konstaterer Jonas at «uansett hvor jeg befinner meg, har jeg en drøm om å være et annet sted, der jeg kan passe bedre inn», enten dette andre stedet måtte være en by, et land, en bok eller kanskje en verden.
Disse selvbiografiske trekkene bruker Jonas Hassen Khemiri i Søstrene som et springbrett til å skildre livet til Jonas og søstrene gjennom tre tiår og tre ulike land. De lever sine separate liv, og det kan virke som om søstrene knapt husker Jonas. Men han husker dem, og når han ikke lenger kan treffe dem spør han seg for og plukker opp rykter gjennom gamle, felles venner.
Førsteperson og tredjeperson
Slik veves deres separate livsløp sammen, samtidig som Hassen Khemiri lager en fortellerteknisk avstand mellom dem. Gjennom hele boka får Jonas og søstrene annethvert kapittel, og mens kapitlene om Jonas formidles i førsteperson blir søstrenes fortalt i tredjeperson. Og mens førsteperson graver seg innover på jakt etter forklaringer (når de ikke omhandler hans ungdomsforelskelser), kan tredjeperson utenfra beskrive alt det hendelsesrike i de tre søstrenes liv.
Det skaper en dynamikk som gjennom livskriser, kjærlighetshistorier, felles venner og språkkursreiser til Tunisia fletter de ulike delene sammen, mens spørsmålet om identitet – og hva vi vil være og hva andre ser oss som – løper som en rød tråd gjennom de ulike tidsperiodene som boka spenner over.
Tidens gang
Mens Hassen Khemiri lar det meste av handlinga utfolde seg fra millennium til nåtid, bruker han tida som en markør over livet og over alt som er tapt. Boka er delt inn i sju deler (eller «bøker» som Hassen Khemiri omtaler dem som), og mens den første delen omhandler ett år (år 2000) blir de gradvis kortere for hver del. Fra seks måneder i del 2 (2003) via en måned i del 4 (2013) til en dag i del 6 (2022) og ett minutt i den avsluttende og dramatiske framtidsdelen 7 (2035).
Tidsleken kan fungere som en beskrivelse av og kommentar til den nokså alminnelige opplevelsen av at tida går stadig fortere etter hvert som man blir eldre. Men kapitlenes oppbygging fungerer også som en påminnelse om tidens gang, om hvordan ungdommens framtidsdrømmer blir til middelaldrende statuskonstatering og alderdommens tilbakeskuende oppsummering av et levd liv.
Og midt oppi dette plasserer altså forfatteren Jonas Hassen Khemiri seg, i en metatilværelse sammen med sin fortellerstemme Jonas Hassen Khemiri som også er forfatter. Og som i likhet med den virkelige forfatteren debuterte framgangsrikt i 2003 og nå har fått stipend og flyttet til New York, der han sliter å komme skikkelig i gang med sitt nye bokprosjekt, om tre søstre han en gang kjente.
Bobler over av fortellerglede
Miksen av den virkelige forfatteren Jonas Hassen Khemiris blikk utenfra, den autofiktive fortellerstemmen Jonas Hassen Khemiris intense tilstedeværelse og de tre fiktive søstrenes hendelsesrike liv bidrar sammen med reisene i tid, vekslende fokus og geografiske skift til å gjøre dette til en original fortelling med flere bunner. Både om livet og samtiden, integrering og utenforskap, men også om prosaens uendelige muligheter og refleksjoner rundt hvilke historier vi forteller om oss selv.
Det som framfor alt gjør denne romanen til en så stor leseopplevelse er likevel at fortellingen stadig ekspanderer mens forfatteren nærmest bobler over av fortellerglede og energi. Med sin lengde er det ikke til å unngå at visse passasjer kan virke overflødige og alt er heller ikke perfekt. Men dette framstår som nokså irrelevante innvendinger, all den tid nettopp disse upolerte faktorene er med på å gi boka ekstra liv og styrke. Søstrene er en fortelling det er en fryd å dykke ned i.
Av Leif Gjerstad
(Anmelderen har lest boka på svensk og har derfor ikke kunnet vurdere Andreas E. Østbys norske oversettelse)
(Anmeldelsen er skrevet på oppdrag for Bok365.no og første gang publisert der, 26. januar 2024)
