(Øyvind anbefaler, november 2025)
Det er snart siste mulighet for å kapre en plass på «Årets beste album»-lister. Ei som er sikret plass der er 86 år gamle Mavis Staples, som denne måneden ga ut «Sad And Beautiful World». Les også om nytt fra en annen veteran, Tom Russell og dessuten ytterligere 14 andre utgivelser fra Jerry Leger, Ask Carol, Bjørn Klakegg, Colter Wall, Brandi Carlile, Buicken, Rufus Wainwright, The Demonstration Tapes, Vamp, Joe Rusi, Tonje Unstad, Ævestaden, Ninjan og Beau Rivage. Nysgjerrig? Les videre!
MAVIS STAPLES: «Sad And Beautiful World»
Det snakkes fortsatt om Mavis Staples’ flotte konsert under årets Notodden Blues festival tidlig i august. I en alder av 86 fulgte hun tidligere denne måneden opp med albumet «Sad And Beautiful World», som også det er en oppvisning i nydelige tolkninger av velkjente og mer ukjente låter.
De siste åra har mange kjente artister tatt henne under «vingene» sine og skrevet låter til og produsert platene hennes – fra Ry og Joachim Cooder til Larry Campbell, M. Ward, Wilcos Jeff Tweedy og Ben Harper til nå Brad Cook. Musikerne Cook har hatt gleden av å ønske velkommen i studio er av ypperste klasse, fra gitaristene Rick Holmstrom, Derek Trucks (Allman Brothers Band) og 89 år gamle Buddy Guy til MJ Lenderman (Wednesday), Jeff og sønnen Spencer Tweedy, Bonnie Raitt, Katie Crutchfield (aka Waxahatchee), Nathaniel Rateliff, Justin Vernon (aka Bon Iver) og Patterson Hood (Drive-By Truckers). Låtene er hentet fra blant andre Kathleen Brennan og Tom Waits (den suverene åpningen «Chicago»), Mark Linkous (aka Sparklehorse), David Rawlings & Gillian Welch, Curtis Mayfield. Kevin Morby og Leonard Cohen (albumhøydepunktet «Anthem», den med den berømte tekstlinja «There is a crack in everything, that’s how the light gets in»).
Mavis Staples gikk «læretida» hos faren Pops og de tre søsknene Pervis, Yvonne og Cleotha i The Staple Singers (fra 1948 til 1994). Samtidig la hun grunnlaget for det som ble en fantastisk solokarriere, fra solodebuten i 1969 og fram til denne utgivelsen med ni coverlåter og en låt skrevet spesielt for henne. «Human Mind», signert Alison Russell og Hozier, han med hiten «Take Me To Church», er en låt så personlig at den kunne vært skrevet av Mavis sjøl. Hennes første album med nye låter er et lærestykke i hvordan låter kan gjøres til dine egne når de tolkes innstendig, med hjertet utenpå. Bare hør «Beautiful Strangers» og tittellåten. Et nydelig album fra start til mål!
JERRY LEGER: «Waves of Desire»
Kanadiske Jerry Leger er nesten for norgesvenn å regne etter mange konserter her i landet de siste åra. Han burde rett og slett fylt større scener enn det han har gjort så langt, seinest med trommis Kyle Sullivan fra backingbandet The Situation under en turné til sju steder i Norge tidligere denne måneden. I mai neste år er han tilbake i landet, denne gang for å spille med bandet til Hallesby under den nyetablerte Kaktusfestivalen i Halden.
Leger markerer 20 år som artist med album nummer 15. «Waves of Desire» er spilt inn med bandet i Köln, under en turné, og produsert av Jerry sjøl og Julian Müller (gitar/synth/perkusjon/vokal). De ville lage et trøstende album som «føles som en god klem». Og – det er noe forsonende over «Waves of Desire», ikke minst takket være Legers milde stemme. Åpningen «Alcatraz» minner om 60-talls britisk pop, mens påfølgende «It’s So Strange» drar musikken mer i countryretning.
«You Don’t Have To Stay Long» er enda mildere, før han drar til litt i mer poporienterte «Calling A Bluff». Sånn bølger det litt fram og tilbake. «Willow Ave« minner for eksempel om Roy Orbison, mens tittellåten er noe Son Volt kunne gitt ut. En annen gruppe Leger har mye til felles med er Cowboy Junkies. Tidligere i år ga han ut «Lucky Streak – Latent Lounge, Live From The Hangar», bare han og en gitar spilt inn i Cowboy Junkie Michael Timmons’ studio i Legers hjemby Toronto. Med sin imponerende katalog går han rett inn i en eventuell americana-kanon.
ASK CAROL: «ACII: Desert Sky»
Ask Carol blir som regel en snakkis hvor de enn er, enten det er i USA, der de turnerte i ni måneder i fjor, eller på Karlsberger Pub og Huset under årets Dark Season Blues i Longyearbyen. Jeg er imponert over konseptet de har skapt.
Karoline Strømshoved og Ask Thorsønn Borgen er bare to, men reiser rundt med utstyr som et fullt band. Og – det er ingen som slår Karoline i antall pedaler, fordelt på to store brett. Karoline spiller gitar og supplerer på trombone og loops, Ask spiller trommer og gitar.
Debuten «ACI: Control You» blåste meg av banen da den kom for tre år siden. Oppfølgeren, som har elleve egenkomponerte låter og en cover, Neil Youngs «Ohio», er overraskende mild i formen. Toeren er i motsetning til debuten i stor grad akustisk, og de to platene kan nesten ikke sammenliknes. Men – live utfyller de hverandre, og albumåpningen «Desert» er allerede blitt en konsertfavoritt. «ACII: Desert Sky» føles som en rocksymfoni, med mellomspill. Temaet gjentas mot slutten i «Desert Sky», før albumet avsluttes med «sluttspillet» «Moo Moo».
BJØRN KLAKEGG: «Old Folks»
Bjørn Klakegg er nok fortsatt først og fremst kjent som jazzmusiker, men de siste åra har han med band som Local Store og Needlepoint gjort det han kan for å bryte ut av «tvangstrøya». Med «Old Folks« er han tilbake i jazzen, men det er ikke akkurat frijazz vi blir servert her. Klakegg har gått tilbake i tid og spilt inn et album med egne favoritter blant gamle jazzlåter. Ingen bass, trommer og piano, bare hans vokal og akustiske og elektriske gitarer (samt litt fløyte og fele), Mattias Krohn Nielsens akustiske gitarer og Herman Wildhagens pedal steel.
Mest kjent her er nok «Moon River» (Henry Mancini / Johnny Mercer), Irving Berlins «Let‘s Face The Music and Dance» og «Cheek to Cheek» og Charlie Chaplins nydelige «Smile». Det er så smakfullt gjort, med mye fint gitarspill og toppet med Klakeggs myke og behagelige croonerstemme. «Old Folks» er ikke et album som røsker tak i deg, tvert imot får du mest lyst til å sette deg ned ved peisen med en god, gammel toddy eller kanskje til og med gløgg. Men bevares, det er jo snart jul!
COLTER WALL: «Memories and Empties»
Kanadieren Colter Wall tilhører en liten gruppe vi kan kalle «cowboysangere», og han er en av de aller beste! Jeg oppdaget ham da han ga to utsolgte konserter på Café Mono (R.I.P) som 21-åring i 2017. Ryktet hadde gått foran ham.
To år tidligere hadde han gitt ut minialbumet «Imaginary Appalachia», men det var det selvtitulerte Dave Cobb-produserte debutalbumet som ble gitt ut tre måneder etter Mono-konserten som «gjorde det» for meg. Jeg slo til med en sekser i Dagbladet. Siden har han gitt ut tre album før «Memories and Empties» kom denne måneden. Med sin mørke, barske stemme og musikk fra prærien, med passelige doser med steel-gitar og noen munnspilltoner (vi sitter tross alt rundt leirbålet), er Colter Wall så uhipp at han hele tida står i fare for å bli hipp.
De seks albumene (inkludert minialbumet som ble relansert i 2018) er alle skåret over samme lest. Wall prøver ikke å forandre musikken, han fører den videre, og lar seg heller ikke friste til å «popifisere» musikken for å tilpasse seg de amerikanske popcountrystasjonenes «formateringshelvete». Det er fint for oss som er så gamle at vi setter pris på at denne stolte cowboytradisjonen ikke blir glemt. Til og med albumcoverne hans har et nostalgisk slør over seg.
Mens debutalbumet og oppfølgeren «Songs Of The Plains» ble produsert av americanasjangerens superprodusert, Dave Cobb, har han produsert de siste albumene sjøl eller sammen med gitarist Patrick Lyons. Og – det er jo bare å ta av seg cowboyhatten for låttitler som «My Present Just Gets Past Me» og «It’s Getting So (That a Man Can’t Go into Town Just to Have Him a Drink)». Hee haw!
TOM RUSSELL: «Mount Olive»
Tom Russell kan ikke beskyldes for å fornye seg sjøl eller musikken sin. Den nå 78 år gamle norgesvennen gir jevnlig ut plater, men denne gang er det seks år siden sist.
Russell har alltid vært en god historieforteller, bare hør på tittellåten på dette ferske albumet. «The Man From God Knows Where» (1999), som regnes som et slags hovedverk i amerikanerens karriere, har solid norsk forankring. Storverket om den norske og irske utvandringen til USA, skrevet av Russell, ble spilt inn i Norge med norske, amerikanske og irske artister og produsert av Erik Hillestad for Kirkelig Kulturverksted. Undertegnede ga albumet en sekser i Dagbladet.
Det har tålt tidens tann og kan gjerne plukkes fram igjen, men akkurat nå kan du rette oppmerksomheten mot det ferske minalbumet «Mount Olive» – et tex-mex-inspirert countryalbum med åtte nye låter. En av dem er en hyllest til en helt spesiell gitar, en «1946 Martin D18» som har fulgt Russell over alt, også til Norge, etter at han plukket den opp hos en pantelåner (en tilsvarende gitar ligger ute på Finn for 159.000 kroner). Blant gitaristene på dette sporet og flere andre er Austin -baserte Bill Kirchen (77), kalt «Titan of the Telecaster» på grunn av sin fenomenale håndtering av «Fender-planken».
BRANDI CARLILE: «Returning to Myself»
Brandi Carlile ble ikke mindre populær hos oss som forlengst har fått sansen etter en strålende konsert på Sentrum Scene i juli. 29. oktober neste år kommer hun tilbake, til et nyoppusset Oslo Spektrum. «The Human Tour» er tittelen på turneen, oppkalt etter en av de beste låtene på albumet «Returning to Myself», som kom på tampen av oktober. Bakgrunnen for albumtittelen er nok at hun har vært opptatt med andre ting, for eksempel å gi ut duettalbumet «Who Believes In Angels?» med sin gamle helt Elton John i april. Det har ikke vært rom for noe eget på fire år. Hun har også hentet fem Grammy-priser for «In These Silent Days» i 2023 (i tillegg til seks fra før), hun har produsert andre artister, deriblant Tanya Tucker, arrangert to «Joni-jammer» i Hollywood Bowl i fjor og turnert. Det er ingen hemmelighet at Carlile er en stor fan av Joni Mitchell. Hun var en viktig støtte for henne da hun dukket opp på scenen igjen etter mange års fravær, og her hyller hun ikonet med en egen sang. «Let’s go dancing / You can lean on me, Joan / I won’t even sway» synger hun i «Joni».
«Returning to Myself» er ikke nødvendigvis et countryalbum, tvert imot er det meget variert – fra ballader til opptempo-låter som rocka «Church & State». Kanskje har det sammenheng med at hun har benyttet hele tre produsenter i tillegg til seg sjøl. Og de er ingen hvem som helst: Aaron Dessner (The National), Justin Vernon (Bon Iver) og ikke minst Andrew Watt, som har en omfattende cv som blant annet innbefatter Rolling Stones’ knallsterke comebackalbum «Hackney Diamonds» (2023) og Carliles albumsamarbeid med Elton John tidligere i år.
BUICKEN: «15 år på tomgang: Live (Snaxville mars 2025)»
Amerikanske biler er seiglivede, bare se på den gamle, gode Mustangen. Den klassiske 67-modellen kan fortsatt ses på veiene. Det er ikke mye igjen av bilmerket Buicken, men det affiserer ikke den omreisende gjengen som har forlystet oss med en herlig miks av dikt, forbannet løgn og musikk. Knut Reiersrud og Stian Carstensen er blant musikerne som har tegnet og fortalt med gitar og trekkspill, og også skrevet musikken på noen av låtene her. Reiersrud bidrar her også, men de siste åra er det særlig Mathias Eick og Amund Maarud som har stått for det musikalske følget over og rundt tekstene til ordkunstnerne Lars Saabye Christensen og Tom Stalsberg. Maarud har også produsert i «hjemmestudioet» Snaxville, der opptaket ble gjort med publikum.
I 2018 kom studioalbumet «Priser veiene». Det ferske livealbumet starter med tittellåten, i tillegg får vi to andre låter derfra (den ene delt i to og sterkt utvidet) pluss de nye livefavorittene «Apache Chopper» (den med gir på stanga – jeg hadde en sånn!) og «Gjort er gjort» (med Maarud på gitar og vokal). Reiersrud og Eick hjelper hverandre med Shadows-temaet i «Apache Chopper», og Reiersrud bidrar dessuten med «giftig» munnspill på «Nedenom og hjem»/ «Going Home» (med Maarud på vokal).
Albumet åpner med en trompetsalutt fra maestro Eick, eller er det en revelje? Nå er vel ikke denne gjengen akkurat eslet for «Kompani Lauritzen«, men jeg hører dem gjerne på en scene når som helst. Og vær advart, det kommer så mange kvikke tekstlinjer her at du kan få åndenød om du skal rekke å fordøye dem. To av dem er «Alle trodde at denne verden gikk framover, hvor skulle den ellers gå?» og «I morgen blir aldri den samme som i går / Du kan’ke vite en ting før det har skjedd». Vinneren er likevel den elegante Saabye-formuleringen «Livet er den tida det tar å dø», som også er tittelen på Bjørn Owe Holmbergs utmerkete dokumentar om Saabye – som kan ses i NRK-spilleren. Seks låter (29 minutter) er for lite. Dere tok sikkert opp mer. Gi meg volum 2, og da vil jeg ha litt mer Stalsberg i monitor!
RUFUS WAINWRIGHT AND THE PACIFIC JAZZ ORCHESTRA: «I’m A Stranger Here Myself – Wainwright Does Weill)»
Det føles helt naturlig at Rufus Wainwright måtte gjøre et album med Kurt Weills sanger. Den tyske komponisten (1900-1950) er særlig kjent for sitt samarbeid med Bertolt Brecht (1898-1956), og han har særlig skrevet mye for musikkteater.
Det kler Rufus, som alltid har vært nysgjerrig på å prøve ut nye ting. Han har beundret Weills musikk siden han var i 20-åra, og har ofte sjøl en teatralsk framtoning på scenen. Før du veit ordet av det glir konsertene hans inn i en kabaret-liknende tilstand – i Weills ånd. Det stemmer bra med fusjonen av klassisk-, jazz og kabaret-elementer på dette albumet, spilt inn live på Café Carlyle i New York i mai 2023.
Fem av sangene her har tekst av Brecht. De mest kjente «Mack The Knife», som mange har hørt med Frank Sinatra eller Louis Armstrong og som Rufus her synger delvis på tysk, og «Surabaya Johnny». De øvrige elleve er signert Maxwell Anderson, Ogden Nash, Felix Gasbarra, Roger Bertrand, Ira Gershwin og Maurice Magre. De 40 medlemmene av The Pacific Jazz Orchestra fra Los Angeles gir sangene liv. Kunstnerisk leder og dirigent Chris Walden har produsert sammen med Rufus, som er i sitt ess her og knapt har sunget bedre og med mer innlevelse. Viola Odette Harlow, også kjent som Glüme, gjestesynger vakkert på «Zuhälterballade».
«I’m A Stranger Here Myself» er åpenbart et «kjærlighetsprosjekt». Det føyer seg fint inn i en katalog som de siste åra også har innbefattet Shakespeare-sonetter, utforsking av hypnotisk lyd med den kanadiske hypnotisøren,skuespilleren og mentale styrketreneren Asad Mecci og teatermusikk i tillegg til et «normalt» album med en rekke gjestevokalister, «Folkocrazy», i 2023.
THE DEMONSTRATION TAPES: «First Amendment»
Trioen The Demonstration Tapes har et hårete mål: Å gi ut 50 sanger, hvor hver av de amerikanske delstatene er nevnt i tittelen og i sangen, innen utgangen av neste år. «First Amendment» er den første av fem LP-utgivelser. En erkeamerikansk tittel, «oppkalt» etter de fem frihetene som er nedfelt i den amerikanske grunnloven (ytringsfrihet, religionsfrihet osv.). Bakgrunnen er en kjærlighet til Amerika som riktignok er blitt satt på prøve med «maktovertakelsen» for et snaut år siden.
Under sitt alter ego Moonpedro har Pedro Carmona-Alvarez gitt ut flere strålende album. Nå har han sammen med Fredrik Færden og Lars Heintz, to andre medlemmer av bergensbandet Sister Sonny (1994-2007), startet dette prosjektet med indie-rock og «old school indie« – eller bare tidløs pop. Det er sikkert helt tilfeldig, men deler av albumet, særlig midtveis, minner om et ganske obskurt sjøltitulert soloalbum med Bill Wyman fra 1982.
VAMP: «I full symfoni III (live)»
Vamp har en 34 år lang historie. Gjennom disse åra har Haugesund-bandet gitt ut 13 studioalbum, men de er også glade i å spille inn livealbum – og helst med stort orkester. Det fine med det er at låtene deres passer så utrolig fint sammen med stryk og blås. Det er en fryd å høre låtene i denne «innpakningen», arrangert av i hovedsak Helge Sunde, men også Pete Knutsen, Øyvind Westby, Håkon Berge og Tom Roger Aadland.
Det første livealbumet, «Folken», kom i 1996. Ti år seinere ble det første «I full symfoni»-albumet med Kringkastingsorkestret (KORK) gitt ut. Fire år seinere kom oppfølgeren, også med KORK, og for ei drøy uke siden landet «I full symfoni III» i strømmetjenestene – nå med både Stavanger symfoniorkester og KORK, jevnt fordelt utover albumet.
Igjen har de funnet fram til låter som kler dette formatet perfekt, og som ikke er «brukt» opp på andre livealbum. Det vil si, det er helt åpenbart at Vamp ikke «våger» gi ut et livealbum uten «Tir n’a Noir». Sangen er med på alle de fire liveplatene, men siden Ingebjørg Bratland er «stand-in» for Rita Eriksen her får vi godta at den (ikoniske) låten fra albumdebuten i 1993 «forfølger» dem.
Flere vokalister har vært innom gjennom åra. Jan Toft var med fra start på akustisk gitar og vokal, men sluttet brått – og kom tlbake etter noen år. Øyvind Staveland har vært med hele veien fra starten på fele, fløyte og av og til vokal. For en del år siden kom også sønnen Odin Staveland inn på trommer – og sang. Det er han som synger på «Liten fuggel» og sin egen «På bredden». Men én ting er bandet, det er ganske interessant å høre forskjellen på Stavanger symfoniorkesters litt tunge anslag og KORKs mykere tilnærming. Uansett låter det rett og slett lekkert gjennom hele albumet, 15 låter som akkurat passerer timen i spilletid.
Best: «Hallo – adjø» fra debuten, «Kim du nå va», «Smak av salt» og «Liten fuggel», de to siste live for første gang.
JOE RUSI: «Spaces»
Låtskriver, gitarist og vokalist Joe Rusi har vært aktiv i musikkmiljøet på Sørlandet og Sør-Vestlandet etter at han kom til Flekkefjord fra Romania i 2001. «Spaces» er hans tredje album, men det første på hele åtte år.
Sjøl om det har vært mye blues i musikken til Rusi, er han – ikke minst på «Spaces» –nærmere soul og americana. Men – det han tar med seg fra bluesen er særlig det fine, myke gitarspillet som «flagges« her og der på dette albumet med ti låter signert Rusi. Thomas Gallatin (Darling West, Morten Abel, Odd Nordstoga m.fl.) har produsert og mikset og spiller trommer. Torjus Vierli spiller piano, Sven Eivind Stakkeland keyboard og Kim André Tønnesen bass. Juliane Senland korer.
TONJE UNSTAD: «Kloakksymfonier»
Barnemusikk er undervurdert, sjøl om vi slett ikke har glemt Knutsen & Ludvigsen, Maj Britt Andersens «Folk er rare»-konsept og «Pelle Parafins Bøljeband». Selvfølgelig er det flere, men i stedet for å ramse opp vil jeg bruke litt plass på en artist som har gjort det til en spesialøvelse å skape barnemusikk på høyt nivå. Tonje Unstad tar det på alvor, ikke minst med denne store produksjonen!
Unstad, født i Nordland, har lagd en av de fineste nordnorske sangene jeg kan tenke meg, «Æ ror aleina» fra 2009. Men mer enn fine viser for voksne har hun det siste 15 åra gjort det til en livsoppgave å gi ut barnemusikk. «Kloakksymfonier» er hennes tredje soloalbum med sanger rettet mot barn, det første fikk en Spellemannpris og det andre ble nominert.
På «Kloakksymfonier» får vi ni låter som «Kakerlakken Klakk», «Rotta i røret» og «Verden e full av magiske ting». For å toppe det hele har Unstad med seg Arktisk Filharmoni, verdens nordligste profesjonelle symfoniorkester med baser i Bodø og Tromsø. Arrangør er Helge Sunde. Børge Petersen-Øverleir, Halvdan Sivertsens faste gitarist, bidrar på flere låter.
«Kloakksymfonier» hadde premiere som konsertforestilling under Festspillene i Nord-Norge i juni, til strålende kritikker. Siden har den vært oppført i Bodø, våren 2026 skal den videre ut på turné i de nordligste fylkene.
ÆVESTADEN: «Ni blomster i en åker»
Den norsk-svenske trioen Ævestaden har etablert seg som en av de fremste fornyerne av norsk folkemusikk. «Ni blomster i en åker» er album nummer tre i tillegg til en ep med folkpop-bandet Benedikt, en ep med Sigurd Ytre-Arne og et album med instrumentalrockebandet Kanaan – og alt dette på fire og et halvt år!
Som Ævestaden mikser Eir Vatn Strøm, Levina Storåkern og Kenneth Lien tradisjonell folkemusikk og elektronisk musikk. Med instrumenter som fele, Kravik-lyre, munnharpe, kantele, kuhorn, synth og annen elektronikk og vokalharmonier skaper Ævestaden et suggererende, medrivende og litt «mystisk» lydbilde. Repertoaret består av en blanding av egne låter som Storåkerns litt pussige «Jag vill ut och du vill ner i jorden» og tradisjonelle melodier som «Herrens venner etter Stein Villa og Marit Steinsrud» (folkemusikkpar fra Gjøvik), «Herrens venner etter Anders Jordalen» (fra Voss) og «Tre skuffer muld». Erlend Mokkelbost (Montée/JR Ewing) har produsert sammen med Ævestaden.
NINJAN: «NinjaN»
Det er aldri for seint å debutere! Kan du gjette hvem som «gjemmer seg» bak navnet Ninjan? Neppe. Det er en duo med Jan Vincents Johannessen og Yngve Hilmo. Johannessen er som mange veit lege, professor i medisin, tidligere direktør for Radiumhospitalet, leder av Radiumhospitalets Legater, forfatter og billedkunstner m.m. Han har skrevet sangtekster for andre, som OL-sangen «Se ilden lyse» og julehymnen «Himmel på jord». Nå debuterer han som vokalist og frontmann i en alder av 84!
Han har tidligere også «lekt seg» med tekster på engelsk, men denne måneden har han sammen med den 40 år yngre komponisten Yngve Hilmo begått et album med elleve låter på norsk. Hilmo har bakgrunn fra bandet Lukestar og punkbandet Snöras, men er utdannet psykolog og har de siste seks åra arbeidet som «Head of Fermentation» ved Oslo-restauranten Maaemo. Marius Ergo har produsert og mikset.
Over Hilmos elektroniske musikk og beats snakkesynger Johannessen med sin mørke, dype røst friske tekstlinjer som «Jeg vil ha deg vill og galen til jeg dør / Det er liv i denne skrotten, den er full av kåte glør / Bare pust meg litt i nakken, slik som frekke kvinnfolk gjør» (fra «Jeg vil ha deg»). Det er ikke like vellykket hele veien, men det er annerledes – og på sitt beste fascinerende – som i den hviskende åpningen «Det ligger en fred». «2035» er en takk for alt som er oppfunnet, fra Netflix, Botox og all verdens piller til den elektriske tannbørsten, Coca Cola og religion. Albumet avslutter med lystige «Vi fløy så høyt» og dystre «Bønn fra en sliten liten jævel»: «Dette var en liten bønn / Fra en sliten liten jævel / Som har mer enn nok med seg selv / Og vil være litt i fred / Til jorda går til helvete / Og himlen faller ned».
BEAU RIVAGE: «Nice in Nice 2025»
Mannen bak det Hamar-baserte albumet «Nice in Nice 2025» er Kjell Arne Tilley, som noen vil huske var gift med bluesartisten Kristin Berglund da hun gikk bort altfor tidlig for 19 år siden. Litt i det stille har han, nå pensjonert flykaptein, komponert og gitt ut musikk under aliaset Beau Rivage. Tre album er det blitt, alle med Magnus Østvang (Return/Harwester/Myrhauk m.m.) som produsent og pianist. Treeren har fått navnet etter en låt på debutalbumet «Memphis Bound Studio Session 2020», «Nice in Nice». Fjorårsalbumet «Dråpene faller» hadde norske tekster.
Tilley synger seg gjennom ti låter i blues-, soul- og americanasjangeren, på et smakfullt og velspilt album. Han har litt å gå på i «vokal presisjon», men her veier Linn, Lene og Lisa Svartberg fint opp. Arnfinn Melby på munnspill og Terje Kola på trompet.
Da ønsker jeg alle en god førjul, Husk småfuglene!
Av Øyvind Rønning