Mange føler seg kallet, men ikke la deg lure. Det er bare en ordentlig stjerne i Stjernekamp: Bjørn Tomren.
Jeg kjenner ikke Bjørn Tomren personlig, men det gjør en nær venn av meg. Og det har gitt meg anledning til å følge hans karriere litt fra sidelinjen gjennom noen år, fra den gangen han bare var «den jodlende artisten» Polkabjørn til han i dag trollbinder publikum med sitt like originale som personlige uttrykk. Underveis har jeg også hatt gleden av å se ham opptre noen ganger, med de årlige kveldene på Oslos kuleste arrangement Under Oslo som et naturlig høydepunkt.
Er Stjernekamp for ham?
Hver gang jeg har sett ham har han imponert, fascinert og gledet meg. Likevel er det ikke fritt for at jeg stusset da jeg fikk høre at han skulle være med i NRKs store lørdagssatsing Stjernekamp. Er det virkelig noe for Bjørn?
Jeg ble straks litt beroliget da jeg fikk høre at også han var skeptisk da tilbudet om å bli med kom, samtidig som han innrømte at han aldri hadde sett Stjernekamp – ikke en eneste av de foregående 90 episodene! – før han fikk tilbudet. Og knapt nok etter det heller.
Da falt bitene litt mer på plass, i en slags forståelse av at vi på dette feltet kanskje ikke var så ulike. For jeg har knapt sett noe av Stjernekamp jeg heller, til tross for at jeg er musikkjournalist og også har kjent noen av dem som har deltatt. Og her handler det verken om prinsipper, pretensjoner eller en eller annen slags misforstått kulhet. Det handler bare om at alle disse musikklekene eller konkurransene som tv-kanaler elsker å dytte på seerne kjeder meg. Jeg opplever at musikken reduseres til en tyggegummi-underholdningsvare langt unna alt jeg elsker ved musikk.
Måtte se
Derfor bruker jeg heller tida på annet enn Stjernekamp, unntatt noen få ganger som kombinasjonen journalistisk nysgjerrighet og gode venner har fått meg til å se et eller annet enkeltklipp (men aldri hele program).
Slik som da jeg for tre uker siden fikk nyss om at Bjørn Tomren var med i Stjernekamp og at han visstnok hadde gjort en strålende opptreden. Da ble jeg nødt til å sjekke, og kunne kjapt fastslå at lovordene jeg hadde hørt hadde noe for seg. Og dermed ble jeg nødt til å se hva han gjorde også i det andre avsnittet – og det tredje sist helg.
Hans versjon av Red Hot Chili Peppers «Under the Bridge» i andre episode syntes jeg vel bare var sånn passe, men da han sist lørdag satte seg ned på en stol med et lite indisk instrument på fanget og grep tak i den gamle folketonen «Eg er framand» – med strupesang og alt – ble jeg så overveldet at gåsehud, gråt og alt det der meldte seg. Det var bare så emosjonelt, så nakent. Og så utrolig fint.
Den eneste virkelige stjernen
Det var også da det sto klart for meg at den eneste virkelige stjernen i Stjernekamp er Bjørn Tomren. For da jeg tok meg tid til å sjekke litt av de andre artistenes bidrag i begge de to siste programmene ble kontrasten innlysende.
Der de andre gjerne pøste på med lys, sceneshow og andre velkjente effekter i sine forsøk på å framstå som stjerner, trengte ikke Bjørn Tomren noe slik staffasje. Han nøyde seg med en litt keitete, sjenert viftende hånd som han forsiktig hilste til publikum med. Han kom som han var. Som den eneste virkelige stjernen i Stjernekamp.
Om en så strippet originalitet skal holde hele veien inn, gjennom flere ulike sjangere, er jeg fortsatt ikke helt overbevist om. Muligens passer ikke alle sjangerne hans framtoning like godt, og kan godt være at han for mange av (de ungdommelige?) stemmegiverne blir litt for «rar» og kanskje til og med skremmende, der han går på tvers av alle vanetenkinger om hva en stjerne skal være.
Men om Bjørn Tomren ikke skulle strekke helt til i «musikalsk tikamp» betyr det lite. Hans prestasjoner på de områdene som er «ham» levner ingen tvil. Bjørn er Stjernekamps opplagte stjerne.
Av Leif Gjerstad
PS, NRK! Bare et lite hjertesukk: Hva er egentlig vitsen med den brutale måten dere forteller hvem som ryker ut på? Er den dramaturgiske nerven som dette skaper virkelig verdt det store ubehaget som de tre dumpekandidatene utsettes for, der de med trommevirvler og det hele må pines i maaange laaange sekunder før øksa faller på en av dem? Kan det virkelig være nødvendig?!
