Oslo: – Mens vi spilte inn LPen i Los Angeles opplevde vi fire jordskjelv. Ikke altfor store etter californiske forhold, men store nok til at en uvant europeer som meg ble litt skremt. Og samtidig ga meg en passende tittel på LPen, «Earthquake Weather».
Sier Joe Strummer, som fire år etter at The Clash ble oppløst nå kommer med sin første solo-LP. Musikalsk er «Earthquake Weather» hovedsakelig basert på gitardominert rock og reggaerock. Men mens The Clash var blant de fremste hvite rockerne til å utforske reggae og dub, har Strummer unnlatt å flørte med rap.
– Jeg hører nok fremdeles mest på reggae, selv om jeg er fascinert også av rap. At jeg ikke trekker inn det i min egen musikk, er i en anerkjennelse av hvor min egentlige styrke ligger. Jeg passer best i en strait rock’n’roll-gruppe.
Da The Clash dukket opp i 1977, var det som pønkens fremste politiske gallionsfigurer. Pønkbevegelsen er for lengst historie, men Strummers engasjement er like ektefølt.
– Men mens det var mer slags ordtekster den gang, foretrekker jeg nå å skrive mer mellom linjene, forklarer Strummer, som mener at dagens fabrikerte pop viser hvor viktig det er at noen holder på idealene og leverer rock med sjel og innhold.
– Vi må imidlertid huske at også i pønkens velmaktsdager fantes det utrolig mye musikalsk søppel.
Suksessen knekket Clash
Da The Clash i begynnelsen av 80-årene sto på høyden av sin karriere, var det mange som så på Clash som Rolling Stones’ naturlige etterfølgere. Men slik gikk det ikke.
– Den voldsomme suksessen «Combat Rock» ga oss i USA, førte til personlige problem og samarbeidsvansker som vi ikke var sterke nok til å takle, innrømmer Strummer. Som i 1983 først sparket Topper Headon for hans heroinmisbruk og deretter Mick Jones for hans – ifølge Strummer – hedonistiske livsstil.
Joe Strummer omorganiserte The Clash, men etter en heller mislykket LP, «Cut The Crap», i 1985, ble bandet oppløst.
– Den siste utgaven av The Clash var en krampetrekning, som var dømt til å mislykkes, kommenterer Joe Strummer uten bitterhet i stemmen.
– Min filosofi er at et band skal gjøre jobben sin og deretter si takk for seg. Jeg har ikke noe ønske om å kritisere Rolling Stones for at de aldri gir seg, men jeg hadde heller aldri noe ønske om at The Clash skulle følge i Stones’ fotspor.
Filmmusikk
De fire årene som har gått siden den siste Clash-LPen, har Strummer til stor del fylt med å skrive musikk til filmer som «Candy Mountain», «Walker» og «Crack City».
– Etter The Clash var jeg noe forvirret og frustrert. Jeg trengte en pause, og filmarbeid passet godt. Det er gøy å skrive filmmusikk, fordi du der står enda friere enn i rocken, uttaler Strummer, som videre sier seg skuffet over det norske valget.
– Jeg har alltid trodd at nordmenn var mye smartere enn engelskmenn. Så går dere og stemmer på en høyrefascist som Hagen! Utbryter Joe Strummer og blir enda mer sjokkert når jeg forteller ham om Ute til lunsj og deres rapplate med Carl I. Hagen!
– Forferdelig! Det høres ut som noen kyniske sjarlataner som bruker sin posisjon til å misbruke musikken på verste tenkelige måte. Vel, vel… det viser bare hvor viktig det er at vi andre bevarer troen på musikk som noe mer enn bare en holdningsløs og pengespinnende underholdningsmaskin til egen vinning.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i flere aviser i 1989. Denne versjonen er hentet fra Adresseavisen 21. september 1989)
Les også: The Clash: – Umulig å frata plateselskapene kontrollen (arkivintervju fra 1980)
Les også: The Clash – Vi kjenner vår markedsverdi (arkivintervju fra 1984)
