(Intervju første gang publisert juni 1997)
Roskilde: For Suede er tydeligvis «alle gode ting tre». I hvert fall vardet britenes tredje album «Coming Up» som brøt den kommersielle lydmuren. Derfor var de også en av helgas hovedattraksjoner i Roskilde, og onsdag er det Quart-festivalen som står for tur.
– Vær så snill og ikke spør oss så mye om hva vi syns om Norge. Selv om vi har spilt der noen ganger, vet vi nemlig ikke nok om landet til å gi et skikkelig svar som ikke bare blir en klisjé, gliser Brett Anderson og Mat Osman mens lyden fra Roskildes hovedscene larmer et steinkast unna.
Vi treffer Suede-gutta en snau time før de selv skal i aksjon på Roskildes hovedscene, i en konsert som ble akkurat så god (men heller ikke bedre) enn forventet.
Scenestøyen fra amerikanerne i Live er imidlertid så høy, at når de to Suede-gutta strekker fram labben for å hilse på NTBs utsendte, er det umulig å høre navnene de mumler fram. Derfor er det først noen minutter seinere at skuffelsen over at Brett selv ikke stilte opp som avtalt legger seg. Han er jo likevel der, men med nytt, kortklippet hår lurte han oss trill rundt!
Opptur
– Vi har ikke hatt noen grunn til å klage på responsen på noen av våre tre album, men det er klart at «Coming Up» har vært den største oppturen. Ikke minst fordi den kom på et tidspunkt hvor mange trodde at toget hadde gått for Suede. Det var jo så mange som så seg blinde på den medieskapte britpop-krigen mellom Blur og Oasis, at de glemte at det tross alt fantes andre band, kommenterer Brett litt syrlig.
Både debuten «Suede» fra 1993 og oppfølgeren «Dog Man Star» året etter fikk strålende kritikker og sikret bandet status som kulthelter med en viss kommersiell appell. Men det var først med fjorårets «Coming Up» at de store massene virkelig fikk øre for Suede, noe Brett og Mat ikke er det minste forbauset over.
– Du kan ikke forvente at en debut skal gjøre det helt store. Og selv om vi fortsatt er meget fornøyde med «Dog Man Star», var den kanskje litt vanskelig å lytte på. I hvert fall er «Coming Up» en enklere og mer rett-fram melodiøs plate enn forgjengeren var, fastslår paret.
Livstrøtt dekadanse
Helt fra starten har Suede spilt på en lettere livstrøtt og dekadent distanse til livet. Både temavalgene, arrangementene og den androgyne profilen har pekt i retning tidlig 70-talls Bowie – kanskje litt for mye, ifølge enkelte kritikere.
– Og hva vil du jeg skal svare på det? parerer Brett smilende NTBs spørsmål med, før han ikke uventet erklærer seg uenig.
– Vi i Suede kommer fra ulike bakgrunner og har også vært inspirert av ulike ting. Riktignok har Bowie vært en stor felles inspirasjonskilde, men pønken har nok vært like viktig.
Når Suede nå kommer til Kristiansand, er det kun med én ny låt i bagasjen. Men arbeidet med neste album er allerede i gang.
– Vi jobber med nye låter og ideer innimellom turneer og andre oppgaver. Vi regner vel derfor med å ha det nye albumet klart i løpet av høsten eller vinteren, med utgivelse en gang i første halvdel av 1998, forteller Brett.
Trives sammen
Arbeidet med det nye albumet er ikke kommet så langt at Brett tør å si noe mer om det, annet enn at stemningen i bandet er god.
– Og det er jo alltid et godt utgangspunkt, spesielt ettersom Suede ikke alltid har vært så harmoniske, sier Brett med referanse til bråket med ex-gitarist Bernard Butler. Han hoppet av rett etter innspillingen av «Dog Man Star», og i tida som fulgte sparte ingen av partene på ammunisjonen rettet mot den andre.
– Men det er historie nå. Bernard ble erstattet med Richard Oakes, og han gled heldigvis veldig fort inn i fellesskapet. Det har gitt Suede en god flyt, med en kollektiv glød og et tett samspill som gjør at vi også kan tillate oss større spontanitet enn før. Og det gjør jo bare alt enda morsommere, sier Brett før han høflig takker for praten.
Noe spørsmål om Norge fikk han jo aldri.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i NTB 1. juli 1997)
Les også: Blaserte stjerneskudd (intervju fra 1993)
Les også: Suede på EU-vake (intervju fra 1994)
